Page 22 - Hjerne Det! 4/2021

Pårørende
både pårørende og de med sykdom
på Prinsen i Trondheim. Selv fikk
jeg «sjokk» første gang jeg møtte styret. Kunne vært mor til nesten alle. Og for et fantastisk mot og humør gjengen har. På mine verste dager blir jeg sur, og kanskje lukker meg litt inne. Syntes synd på min mann, barn med familie. Men så er tanken der: Ser de meg? Passer de bare på om det er «alder- dommen som tar meg».
Framtida byr meg/oss problemer, og store muligheter. Vi må bare løse problemene i samarbeid med styret og Hjernesvulstforeningen, og lære av hverandre.
Bruker ordene til Arne Paasche Aasen i sitt dikt om Blåveisfamilien. «Tross alt seirer våren og varmen
og viljen
Tross alt seirer livet som grønnes og
gror.
Og er du en slektning av blåveis-
familien,
Så har du en gjerning å gjøre
Når plutselig livet forandrer seg så er det mye som skjer. Jeg gikk en stund før jeg fortalte
det. Hadde trufet en mann og jeg/vi har bestemt oss for å dele tiden sammen. Fikk beskjed lille juleaften at jeg hadde en svulst på hjernen. Kjørte ikke hjem med en gang, men satt i bilen en stund... Som aktiv i politikk, og foreningsliv så kom ordene: Ja, for å nå fram er «Å ville,
– å makte, – å tro/og gjøre. Hadde hele tiden siden jeg fikk tre barn tenkt at jeg kunne gi dem, og alle et trygt og godt liv.
Tankene raste av gårde, men jeg fortalte det legen og undersøkelsene sa. Vi gråt, og fant ut at dette greier vi.
Det ble som livet stoppet opp, men
jeg prøvde å leve som før. Kanskje alle andre fikk oppmerksomhet, og min mann minst. Ikke er han den som snakker så mye om følelser. Flink til
å vise det. Men jeg som ikke tror jeg blir eldre, og kjemper for «Et godt samfunn for den enkelte og for alle.» Da blir det ikke enkelt når du mister kreftene.
Når hodesmertene sliter, og en ikke greier så mye så er det tungt
å ha pårørende som kanskje ikke helt forstår. Ikke er de tankelesere heller-. Derfor er det så viktig å få de pårøren- de til å være sammen med på kurs.
Vi har ikke gått på mestringskurs, og ikke pårørendekurs. Som jeg vil gi så mye mer kjærlighet og tid..
Det var godt at vi fikk litt tid med
på jord.»
Anne Elfrid Nordskag
Barn som mister en av sine, og takler veien videre
Som mor, bonusbestemor, bestemor og svigermor står jeg hjelpeløs noen ganger. Først vil jeg si litt om starten. Men det handler mye om Emma som har mistet sin pappa Arild pga hjernesvulst, men det er tungt å være vitne til denne fantastiske familien.
Min sønn Vidar traf en hyggelig dame Monika med to barn, Emma som er nå 13 år og Benjamin 14 år som ikke hadde samme pappa. Vidars yngste datter er nå 12 år (som bor sammen med dem annen hver uke).
Dette gikk veldig bra. Alle tre hadde en pappa. Men pappaen til Emma hadde hjernesvulst, og livet for
Arild var sånn opp og ned. Han har også en yngre sønn. Emma var på besøk og sammen med han, hans mor og tanter. Han var tøf, flott, og de hadde det fint når de var sammen. Emmas farmor ble syk, og da ble det
litt annerledes. Arild var det vi kaller «råner», og en «sjarmør». Men så ble
han syk og døde for to år siden. Emma er en flott jente, men jeg
synes det er litt vanskelig da hun trekker seg litt unna. Jeg banket på rommet hennes en kveld, og spurte henne litt ut. Det intime vi snakket om kan jeg ikke skrive, men hun var overraskende åpen. Et hjerte av «gull».
Tankene mine går til Monika, Vidar, Alexandra og Benjamin. Vidar har også en datter på 33 år som er gift,
venter sitt første barn nå i desember, og bor i Trondheim. Hun er flink til å be jentene på bytur.
Men når barn er så forskjellige, bare et år i alder mellom jentene så går ikke alt så lett. Det er lett at de går på hvert sitt rom, og snakker ikke ut, men jeg har aldri hørt de har kranglet. Og så er det Benjamin som er eldst, og
oppi alt så døde hans pappa for et halvt år siden av betennelse i hjertemusklene, bare 37 år gammel. Når jeg trefer disse tre, og Vidar og Monika, så blør mitt hjerte. Begge foreldrene jobber, men de møter deg med et smil, og
Vidar skøyer og skal få til god stemning. Kanskje de av og til skulle snakket om hva den enkelte føler og tenker. Emma har mange slike tanker. Jeg har snakket lite med Benjamin, men vi møtes av og til. Så har jeg Alexandra som var mye sammen med meg før, men det er hest og mye som foregår.
Mitt ønske er at det kunne vært noe som kunne fått både «foreldre» og de som tenåringene liker å snakke med har møttes. For meg er det viktig, da ingen er like.
Jeg beundrer Benjamin, Emma, Alexandra, Monika og Vidar (og Linn og Espen). Anne Elfrid Nordskag
22 HJERNE DET : 4/2021