Page 8 - Hjerne Det! 4/2025

KRISTOFFERS HISTORIE:
Fra mørke prognoser til
I SIMEN TRANDEM
I journalist, Sandefjords Blad
I TROND JÆRE
I Hjernesvulstforeningen
Vi retter en stor takk til Sandefjords Blad
og journalist Simen Trandem for at vi har
fått dele denne sterke og inspirerende
historien videre, med både tekst og bilder.
Spesielt takknemlig er vi til familien som
gir oss tillatelse til å gjengi denne
personlige historien i medlemsbladet.
Da Kristoffer fikk påvist hjerne-
svulst som barn, var fremtidsutsiktene
dystre. Med flere operasjoner og tøffe
behandlinger fulgte usikkerhet med som
følgesvenn. Men mot alle odds har Kristoffer tatt steget inn i ungdomsårene
med livsglede og en vilje til å leve for fullt. Dette er historien om en kamp mot
sykdom, og om et liv med ny retning.
Fra oppslaget i Sandefjord Blad
publisert 14. september 2025:
«Nå må du ta ordentlig farvel
med Kristoffer. Det er ikke sikkert
du ser ham igjen» Kristoffers kreft-
historie begynner ikke i voksen alder.
Allerede før han ble ett år gammel,
oppdaget legene en svulst i hodet. Det
var starten på det legene mente skulle
bli slutten.
Operasjonsdagen kom og gikk.
Det gikk mange timer før Tom Rune
og Laila fikk se sønnen igjen, men
operasjonen var tilsynelatende
vellykket.
– Visste ikke om han ville overleve
Nå fulgte uker med venting, før
familien på ny dro til sykehuset.
De skulle ta MR-bilder av hodet til
Kristoffer, for å overvåke utviklingen.
Legenes konklusjon var tung å
svelge:
– Svulsten hadde vokst, og de
mente at cellegift ikke ville ha noen
effekt på Kristoffer, minnes Tom
Rune.
Den 18. desember 2002, på
Kristoffers ettårsdag, fikk han og kona
beskjed om at sønnen ikke ville
overleve sykdommen:
– Legene ga oss valget om videre
behandling, men de anbefalte oss å ta
ham med oss hjem, nyte jula og nyte
dagene vi fikk sammen, sier Tom
Rune, og legger til:
– Men vi ønsket å gi cellegiften et
forsøk, og fikk time til første kur på
Rikshospitalet 2. januar året etter.
Laila Orerød trekker frem fotoalbumet med minner fra sønnens oppvekst. Hun forteller
at albumet var hennes måte å forholde seg til vanskene på, da Kristoffer ble syk
Den jula samlet de hele familien
hjemme. På formiddagen hadde Tom
Rune, Kristoffers onkel og Kristoffer
vært på sykehuset i Tønsberg for å
skylle et CVK som ble operert inn før
cellegiftbehandlingen:
– På sykehuset fikk Kristoffer en
lekehund i julegave. Den hadde en
snor man kunne dra i, og da spilte den
en melodi, forteller Laila.
På kvelden var det ikke lenger
mulig å høre hva melodien var, fordi
den spilte så falskt:
– Men Kristoffer hang i stolen,
smilte med det ene øyet og trakk i
snora. Og hver gang den spilte, kom
det et sånt skjevt smil fra gutten.
– Hele familien satt og så på ham.
Det var veldig spesielt, for vi visste jo
ikke om han ville overleve, minnes
Laila.
Det eneste de visste var at de skulle
tilbake på sykehuset rett på den andre
siden av det nye året.
FOTO: SIMEN TRANDEM
– En hestekur
Den 2. januar troppet den lille
familien opp på Rikshospitalet for
første cellegiftbehandling.
– Det fantes ingen ordentlig kur
for Kristoffer, men han ble satt på en
uprøvd cellegiftvariant som hadde
vært en del av et forskningsprosjekt
8 HJERNE DET : 4/2025