Page 29 - Forskningsetikk 1-2023

Da forskeren J.B. Watson skulle studere rotters reaksjon på lyder, ødela han rottenes øyne og rev ut værhårene deres for å sikre «objektivitet». Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Dyr fortolker også oss
Desprets hovedanliggende i Tenke som en rotte er følgende: Hvis man antar at et forsøksdyr er et fortolkende subjekt, må man gjøre to ting: 1) Man må metodisk akseptere at dyret alltid fortolker en hel, opplevd situasjon. Det gjorde dyrene også når man prøvde å omskape dem til objek- ter. 2) Man må legge til rette for at ulike dyrearters unike subjektivitet skal kunne komme til uttrykk, slik at vi ikke bare antar at deres subjektivitet er lik vår.
For å nærme seg en slik metode trekker Despret blant annet på filosofene Isabelle Stengers og Alfred North Whitehead. For Whitehead former enhver skapning sitt eget «indre liv» og sin egen, indre verdi
– sin egenverdi. I tillegg blir enhver skapning formet av sine relasjoner og den verdien man blir tilskrevet av andre.
Metodisk betyr dette at et subjektivt tenkende dyr har en oppfatning av men- nesket det møter, for eksempel i et dyre- eksperiment, i et fjøs eller for den saks
Det tenkende dyret prøver å fortolke oss: Hva vil vi med det? Er vi vennlige eller farlige?
skyld i skogen. Det tenkende dyret prøver å fortolke oss: Hva vil vi med det? Er vi vennlige eller farlige? På det grunnlaget handler dyret. Vår emosjonelle innstilling til dyret, vår empati, vår eve til å lytte, eventuelt vår bråhet eller vår kjølighet, former derved den vi ønsker å forstå.
Å tenke med rotter
Å anta dyrs subjektivitet, deres kognitive, emosjonelle og empatiske evner, får altså følger for hvordan vi må posisjonere oss selv, følelsesmessig, i møtet med dyret.
For Despret har dette en dobbel impli- kasjon som er både etisk og metodisk:
Å anta dyrs subjektivitet fremmer ikke bare dyrs mulighet til å leve fullverdige liv. Det gir oss selv muligheten til å bli bedre versjoner av oss selv.
En slik tilnærming til subjekter er dessuten ingen metodisk «relativisering», men – kanskje litt overraskende – et skritt i retning mer realisme og mindre objekti- vitet.
Despret reflekterer litt over hva det vil si å «tenke som en rotte». I arbeidet med boken skjønte hun at det kan vi strengt tatt ikke gjøre, for en rotte er både et subjekt på sine egne premisser, og et subjekt i møte med oss. Vi tenker derfor «med rotter», i vårt møte med dem, ikke «som dem». Despret beholdt likevel tittelen, for den innebar en anerkjennelse av rotters subjektivitet, og det hadde for henne vært et nødvendig skritt på veien til å tenke sammen med dem.
Anonyme etologer
Despret skriver lett og ledig og unngår tung fagsjargong fra filosofien så vel som fra etologien. Det hender det lugger litt
i den norske oversettelsen, men det er likevel strålende at noen har brukt tid og penger på å utgi denne boken på norsk.
Det er likevel noe litt rart med Desprets bok som må nevnes. Ambisjonen er jo
å vise fram en endring innenfor forsknin- gen på dyr. De etologene som presenteres, er imidlertid ganske anonymt til stede
i boken. Underveis i lesningen begynner jeg å lure litt på om Despret har funnet noen få sære etologer å snakke med, eller om faget står overfor et stort vendepunkt.
Jeg har den samme undringen til den norske utgaven. I introduksjonen plasse- rer redaksjon Despret i humanioras idehistorie. Det er greit nok, men dette er ikke bare en bok som er viktig for humanister. Hvordan ville en norsk husdyretolog reagert på boken?
Jeg har et ønske til bokens redaksjon og til forlaget: Send denne boken til forskerne ved Institutt for husdyretologi ved NMBU på Ås og inviter dere selv til et møte eller et seminar. Boken er skrevet som en dialog mellom filosofen Despret og husdyretologer. Den dialogen bryter vante skiller mellom humaniora og realfagene og bør utvikles videre.
FORSKNINGSETIKK | NR. 1 | 2023 29