Page 6 - Hjerne Det! 01-2023

2022 – mitt såreste år
2 november 2022 gikk du bort, min ektemann Rune, og min hverdag er nå tom og rar uten deg. Tusen takk for 22 fine år og for at du delte de med meg, nå skal minnene hjelpe
meg å bære sorgen resten av mitt liv. Til vi en dag atter hviler side ved side. Jeg er pårørende/ektefelle til Rune som hadde lungekreft med spredning
til hjernen. Han var pensjonist, 70 år da han døde, jeg 62. Vi bodde på Radøy i Nordhordland, uten familie, nettverk eller naboer. Livet var fint og idyllisk på landet når vi begge
var friske, gikk turer, var aktive, og stortrivdes i hverandres selskap.
Jeg opplevde en personlighetsforand- ring hos han som kom snikende de siste par årene, han trakk seg unna sosiale settinger. Min første tanke var demens eller lignende. Sommeren 2021 begynte han å se mye dårligere. Det var som om han var skjeløyd.
Jeg tenkte det var sykdom, og tanken streifet også hjernesvulst. Det var en del aggresjon, i trafikken, sint og lei av mat, han kunne kaste overmadrassen i sengen ned til første etasje, vekke meg om natten ved å kaste puter på meg, kaste et glass på meg når vi spiste middag etc. Jeg begynte å tenke på å flytte, for dette greier jeg ikke hamle opp med. Lillejulaften 2021 våknet Rune med sterk hodepine i hele venstre side av hodet, var iskald og frøs mye.
Cirka 1. mars våknet han og var lam i hele venstre halvdel av hodet og ansikt. Han hadde da hatt konstant vondt siden lillejulaften og vandret oppe om natten. Jeg tenkte dette er alvorlig, la alle tanker på å flytte fra meg, greide å få han til fastlege i begynnelsen av mars. Han fikk diverse tablettkurer, kortison, antibiotika og blodprøve for borreliose. Jeg var dypt fortvilet og prøvde å ringe, men de la på røret fordi Rune måtte ringe selv.
Han fikk MR 7. april, men ble sykere for hver time og langfredag måtte jeg nekte han å kjøre bil, balansen var så dårlig at det var trafikkfarlig. Vi maste over påske på svar fra MR. Ble akutt- innlagt på Haukeland for MR og CT 21. april. De fant svulst i lunge og en stor i venstre tinning/bak øyet og litt nedover ansiktet. Da han kom hjem etter fem dager var han veldig syk, ikke smertelindret, han mistet balanse og fra da var det vanskelig å ha en samtale.
2.–5. mai lå han på Haukeland
for biopsier av hjernesvulst og lunge, konklusjonen var lungekreft med spredning. Han kom hjem, og fra
da var jeg i nærheten av han døgnet rundt. Han var så syk, kastet opp, kraftig forstoppelse, sterke smerter, bevisshetstapsanfall med fall og han lå med lue og pledd over hodet på grunn av frost. Svulsten vokste og gebisset passet ikke lengre, vekten raste. Jeg måtte støtte han på grunn av balansen, jeg dusjet og stelte han. En barbering kunne ta over én time, de faste medisinene greide han
ikke svelge, og ingen ting skjedde.
Jeg begynte å gå ned i vekt, jeg fikk mye diare, jeg sov dårlig, spiste mye Paracet, var nervøs, redd og full av angst. For jeg kunne ikke slappe av eller kjøre for å handle, jeg måtte
være der for Rune. Tårene rant i strie strømmer da han ikke så det, og jeg gikk utenfor huset for å ringe til lungeavdelingen. Da var han så tynn og syk at jeg var redd han døde foran øynene mine. Han var sløv og van- skelig å få kontakt med. Kreftkoordi- natoren i Alver kommune kom på hjemmebesøk, det ble ringt etter sykebil, vi skrev 8. juni. Rune lå på lungeavdelingen til 29. juni, og han fikk ernæring, ti strålebehandlinger og ble satt på medisiner. Ingen legesam- tale eller informasjon da han ble
skrevet ut. Jeg spurte Rune om han hadde snakket med lege, men han sa nei. Og han var heller ikke i stand til å huske og forstå ordentlig på det tidspunktet.
Først i slutten av juni ble han bitte litt smertelindret, og i slutten av juli ble han bedre smertelindret, da han begynte på cellegift/immunterapi og to omganger med blodoverføringer. I mellomtiden hadde jeg hjemme fått sykehusseng, gåstol og dusjstol av kommunen. Da Rune kom hjem var han hjemme til de siste fire–fem timene før han døde. Hjemmesyke- pleie kom med medisindosett, det var ca. 20 tabletter i døgnet, smerteplaster og blodsukkermåling fire ganger om dagen. Dette greide vi selv, for det kunne fort ta to timer med morgen- medisin. Men det var alltid bare oss to. Det ingen på sykehus eller kreft- koordinator forsto, var at jeg ikke kunne være borte fra Rune. Jeg måtte dusje raskt, for hvis han gikk ut i hagen, eller opp i annen etasje kunne han falle. Han hadde ikke balanse, han ble på slutten så å si blind og
døv, og hele tiden var det vasking fordi alt han puttet i munnen rant ut. Det var mat og sikkel på bord, gulv, klær, i bilen og jeg vasket og vasket, tok aldri slutt. Jeg sluttet så å si og spise, leste ikke noe, så ikke TV eller satt i ro, kroppen min var så sliten at jeg var redd jeg skulle falle sammen, men det kunne jeg ikke for det var bare meg der. Vekten min raste ned. Jeg spurte kommune/hjemmesyke- pleie/sykehuset etc. om hjelp og om noen kunne være hos Rune så jeg kunne handle nødvendige ting, men nei. Rune ville være hjemme, og jeg lovte han det. Jeg prøvde et par ganger når jeg var med han på sykehuset og spørre om ting. Jeg ble avspist med at det var Rune de behandlet, de hadde ikke tid til å høre på meg. Vi visste
6 HJERNE DET : 1/2023