Page 13 - Hjerne Det! 01/2026

Rehabilitering
– har vi råd til å la være?
I ROLF J. LEDAL J
Rehabilitering er en investering i livskvalitet og mennesker. Ofte er det snakk om kostbare
behandlingsmetoder i form av nye legemidler i norsk helsedebatt. Kan rehabilitering i mange
tilfeller både være billigere og mer lønnsomt for samfunnet enn legemidler og kirurgi?
Det brukes årlig om lag 5,7
prosent av budsjettet i spesia-
listhelsetjenesten til medika-
menter. Når det gjelder rehabilitering
er det langt mindre. Fra pressen leser
vi også om lange ventetider og store
køer før behandling, på de interne
ventelistene etter at pasienten har
møtt frem til første undersøkelse.
Behovet for rehabilitering er antage-
ligvis et resultat av behandlingens
effekt og ventetid for behandling,
kombinert med selve sykdommen.
Ansvaret for rehabiliteringen er delt
mellom kommunene og spesialisthel-
setjenesten, på samme måte som det
er for behandling av andre helseplager.
Det er en målsetting at livet skal leves
best mulig der hvor den enkelte bor, ,
og at det ikke skal leves på sentraliser-
te institusjoner. Dette er en
del av det norske velferds-
samfunnet og noe vi alle
er enige i. Skal vi sikre
oss en god psykisk
helse i tillegg til en
god fysisk helse,
er vi alle avhengige
av en god miks av
meningsfulle
aktiviteter,
sosiale
relasjoner,
rutiner, mål,
planer
og egne
hjelp-
somme tanker. Dette er essensen i
mestring av livet. Når vi klarer å få
disse tingene på plass i den psykiske
helsen og vi har en fysisk helse som
ikke belaster oss med store smerter
eller annet, så lever vi de beste livene.
Vi trenger ikke være sykdomsfrie, men
vi må klare å håndtere livene våre slik
de er, med de eventuelle skavankene
og funksjonsnedsettelsene som vi
opparbeider oss gjennom livet.
Medisinsk egeninnsats
Det ligger derfor en stor andel av
ansvar og arbeid for rehabilitering
gjennom egen medvirkning, på oss
alle. Det nytter ikke med rehabilite-
ring i dagtilbud i kommunen eller
døgntilbud ved en institusjon hvis
ikke vi selv gjør vår del av jobben.
Vi må selv legge innsats inn i trening
av fysiske og kognitive ferdigheter,
både underveis i rehabiliteringstilbu-
det og dagene etterpå. Dette er lettere
sagt enn gjort, spesielt det å skulle
ta med seg gode vaner fra rehabilite-
ringsopphold hvor en får lov til å være
«egoist» og hvor en selv og egne behov
står i fokus hele tiden. Når man møter
hverdagen vil det være langt flere
«forstyrrelser» og ansvar som kan
komme i veien for at det gode
grunnlaget fra rehabiliteringen
videreføres.
Uansett hvilke utfordringer den
enkelte står overfor når det gjelder
dette ved å holde seg selv og sitt
funksjonsnivå på høyest mulig nivå,
så er det en kritisk suksessfaktor at det
man skal gjøre oppleves som hensikts-
messig, gjennomførbart og akseptabelt.
Også her må hensyn balanseres;
travelt familieliv mot behov for egentid,
behov for hjelpemidler mot kostnader,
og egen evne til selvledelse mot plager
ved for eksempel fatigue. Balanse
mellom innsatsfaktorer og resultat er
også gjeldende her. Viljen til å gjøre
noe og unngå å overdrive slik at andre
sider blir skadelidende er viktig, ikke
minst når en lever i tett relasjon til
andre mennesker og har ansvar på
enkelte områder.
Rehabilitering reduserer kostnader
Ansvaret for rehabilitering er altså
delt mellom mange, og resultatet av
det er en gevinst som er delt mellom
de samme. Både den enkelte og
samfunnet med helse- og omsorgs-
tjenester vil tjene på rehabilitering,
herunder også prehabilitering og
habilitering. Klarer vi oss selv hjemme,
og lykkes med å beholde eller for-
bedre egen funksjon, så er det ikke
bare vi som får resultatet av dette.
En heldøgns omsorgsplass i kommu-
nen koster ca. 1,8–2 millioner kroner
pr år. Rehabilitering gir gevinst som
er verdt å innkassere, både for det
offentlig og den enkelte. Vi har rett
og slett ikke råd til å la være.
◗
◗
HJERNE DET " 1/2026
13 13
R
E
H
A
B
I
L
I
T
E
R
I
N
G