Page 4 - Hjerne Det! 01/2026

Hva er egentlig nyttig
I ROLF J. LEDALJ
I en artikkel i Dagens Medisin
hevder administrerende direktør ved
Oslo universitetssykehus, Bjørn Atle
Bjørnbeth, at seksti prosent av
behandlingene i helsetjenesten er
nyttige, tretti prosent har usikker eller
lav nytte, og ti prosent er skadelige.
Dette er en påstand som stammer fra
«the Care Track study» fra Australia,
og som ble publisert i 2012. Under-
søkelsen ble gjennomført via telefon-
intervju med over tusen deltagere, og
skulle sånn sett vært ganske så valid,
rent statistisk. Dessverre er dette
også en undersøkelse som utelukker
kreftområdet og med alle de tusenvis
av forskjellige diagnoser som finnes er
det ikke spesielt tillitvekkende at alle
dras over en kam.
Når det dreier seg om nytten av
en behandling, er dette heftet med en
stor grad av usikkerhet. Gamle tall
fra standardbehandlinger vil ikke
nødvendigvis være korrekt for person-
tilpasset medisinsk behandling.
Utviklingen innenfor mange diagno-
ser har gitt ny kunnskap om forventet
effekt. I tillegg er det slik at en nevro-
kirurg og en nevroonkolog kan ha
forskjellige meninger om det beste
behandlingsalternativet, hvor de
begge har stor grad av usikkerhet ved
effekten av deres foretrukne behand-
lingsmetode. Det er dessverre slik at
det fortsatt er en stor grad av erfa-
ringsbasert gjetning som gjør seg
gjeldende i medisinsk behandling.
Slik erfaringsbasert gjetning er
det vi kaller for kunnskap innenfor
mange områder av medisinen. Det er
derfor du kan få forskrevet en type
medisin først, som ikke har effekt,
og legen etter en tid gir deg resept på
en annen medisin. Våre kropper er
fantastisk avanserte skapninger med
enorme forskjeller. Selv om det er
mye likt, så kan vi reagere forskjellig
på lik behandling. Epigenetikken
styrer hvilke prosesser som slås av og
på. For å sette det på spissen med et
kanskje litt pussig eksempel. En larve
og en utviklet sommerfugl har det
samme DNAet. Epigenetikken styrer
hvilke gener som lås av og på under
larvestadiet, forpupping og som
utviklet sommerfugl.
Skulle en veterinær behandlet
en slik skapning for kreft, ville det
nok vært store forskjeller mellom
hvilken behandling man skulle gitt.
Det samme med nytten av behandlin-
gen. Ville det vært riktig å gitt
behandling som hadde medført færre
enn de vanligvis seks føtter som
sommerfugler har, i bytte mot vinger?
En sommerfugl vil nok ha forskjellige
farer og behov for å komme unna,
hvor det å fly er viktigere enn å løpe
raskt på bakken. I en komplisert
virkelighet har vi de multidisiplinære
møtene hvor mange spesialister
samles for å diskutere og beslutte den
behandlingen som vil gi best effekt
og minst belastning for pasienten.
Ikke nødvendigvis den beste behand-
lingen, da det også har en kostnads-
side som det ikke er mulig å dekke,
men den minst dårlige behandlingen
som er tilgjengelig for legene.
Påstanden om 60-30-10 er nok
både fengende og lett å trekke frem,
og med dette også lett populær blant
både bevilgende myndigheter og
byråkrater. Det vi må spørre oss om er
om den er korrekt, og at det er riktig
å bruke denne som grunnlag for de
beslutninger vi skal ta innenfor helse-
tjenestene. Vi kan ikke ende opp med
en slik lettvint tilnærming til et viktig
område at dette blir en sluttfrase på
linje med Cato den eldres i det gamle
Romerrikets «Ceterum censeo
Carthaginem esse delendam», og
som førte til at Kartago ble brent og
50 000 mennesker ble gjort til slaver
i år 146 fvt.
Helsetjenestene er et så stort og
viktig område at det må være basert
på forsvarlig utredning og gjennom-
tenkte politiske valg, når det skal
gjennomføres reformer og strategier
skal besluttes. Tar man feil, så
risikerer man at man ødelegger noe så
ettertrykkelig at det ikke er mulig å
reparere. Helsetjenestene våre består
av så mange forskjellige elementer
at det er et komplekst samspill av
behandlinger, aktører og ordninger,
som har gjensidig påvirkning på
hverandre. Det er derfor vi har
utfordringer med å bestemme den
beste måten å gjøre ting på, både på
systemnivå og når det gjelder enkelt-
behandlinger.
I en offentlig finansiert helsetje-
neste som skal gi likeverdig og så langt
mulig det samme behandlingstilbudet
til innbyggerne i landets 357 kommu-
ner, og som vi alle finansierer via våre
skatter og avgifter, så må det være tillit
mellom pasienter og de som styrer og
utfører behandlingene. Vi kan ikke
leve med at det ser ut som at de over
250 PR-folkene og hundrevis av
direktørene innenfor det offentlige
helseapparatet som sorterer under
helse- og omsorgsministeren, som får
sette dagsorden, når det er medisinsk-
faglige vurderinger som skal være
tungen på vektskålen.
Riktignok er det svært dyktige
medisinere som ofte ender opp med
å være direktører ved sykehus, helse-
foretak og i Helsedirektoratet, men
deres oppgaver har endret seg fra være
fagspesialister med ansvar for behand-
ling av enkeltpasienter og til i større
grad å være de som skal balansere
4
HJERNE DET : 1/2026