Page 16 - Hjerne Det_03_2026

KOMMENTAR:
Fastleger mot den nye
I ROLF J. LEDAL J
Sommerens mediedebatt om fastlegenes nye takster
for konsultasjoner og sykemeldinger har skapt sterke reak-
sjoner blant fastlegene, som aksjonerte 18. august for å sette
søkelys på saken. Kommentaren tar utgangspunkt i denne
konflikten, sett fra ståstedet til hjernesvulstpasienter og
deres pårørende.
Normaltariffen for 2026 ble
antageligvis dårligere mottatt
enn forventet blant fastlegene
på grunn av at de myndighetstiltake-
ne som kom, kom sammen med
ordinære forhandlinger. Selv om
basistilskuddet økte med åttte prosent
og rammen for inntektsvekst er på
4,4 prosent, det samme som i øvrige
oppgjør i år, har det kommet sterke
reaksjoner fra svært mange fastleger.
Fastlegen som støttespiller
for alvorlig syke
For hjernesvulstpasienter er fastlegen
en sentral støttespiller, og konsultasjo-
nene dreier seg ofte om mer enn ett
tema av gangen – særlig for nylig
diagnostiserte. Forfatteren er bekym-
ret for at knapp tid i timeavtalene,
kombinert med et opplevd press mot
å unngå sykemelding, går utover
kvaliteten på oppfølgingen.
Ved alvorlige diagnoser som glio-
blastom er rask friskmelding lite
realistisk. Et ordinært behandlings-
forløp med kirurgi, stråling og cellegift
strekker seg typisk over ni til ti måneder,
og 100 prosent sykemelding er da
normalen. Også etter aktiv behandling
er fastlegen sentral: eventuell rehabilite-
ring krever oppfølging, i tillegg til at
sykemeldinger må fornyes jevnlig.
Fastlegen har også ansvar for å fange
opp psykiske belastninger som følger
alvorlig sykdom, noe som krever
grundig og individuell vurdering – ikke
minst fordi pasienter kan vegre seg for å
ta opp vanskelige temaer selv. Samtaler
om arbeidsevne og fremtidsutsikter tar
tid, og for glioblastompasienter er retur
til arbeidslivet sjelden aktuelt. Andre
hjernesvulstdiagnoser innebærer ofte
tilsvarende funksjonstap og utfordrin-
ger med å komme tilbake i jobb.
Det som for legene er rutinepregede
behandlings- og sykdomsforløp,
representerer svært ofte nye livssituasjo-
ner og erfaringer. Menneskelige
reaksjoner kommer til overflaten
gjennom et utall forskjellige uttrykk.
Fastlegene skal være våre primære
medisinske koordinatorer og dessverre
er det ofte vi som er pasienter og
pårørende som også må være de
primære informasjonsbærerne mellom
forskjellige behandlere og fastlegen.
Det er ikke sannsynlig at pasienter
raskt vil venne seg til å bestille flere
timer hos fastlegene, om de har to eller
flere ting som skal tas opp. Det vi ser
av kommentarer fra pasienter er at de
reagerer negativt når fastlegen sier at
de bare har tid til en sak i dag, og ber
pasientene om å bestille en ny time.
Kanskje er det ikke ledig time på lang
tid. Pr. 31. august er det hos min
fastlege ikke mulig å bestille time før
den 24. og 25. september. Etter dette
er første ledige time 2. oktober. Dette
er neppe unikt for min fastlege.
Konsekvenser av
standardiserte tidsluker
Et system med sjablongtilnærming og
korte, standardiserte tidsluker svekker
kvaliteten på tjenestene. Jeg har forstå-
else for at legene protesterer mot både
kvalitetsdelen av endringene, og
økonomidelen. Mange fastleger er
dessuten selvstendig næringsdrivende
med arbeidsgiveransvar for egne
ansatte, og bekymringen for redusert
inntekt rammer derfor bredere enn
den enkelte lege. Det å drive en
klinikk krever også en stadig fornyelse
av utstyr i klinikken.
De har også en arbeidsgiverperiode
de må betale sykepenger for egne
ansatte, dersom en ansatt blir syk.
Ingen legesekretær kan komme på jobb
og smitte pasienter. Om en pasient blir
akutt syk og ender opp med å «foruren-
se» legekontor eller venterom, må det
ekstra renhold til. Alt koster penger og
må enten dekkes av basistilskudd eller
tidstakster.
Fastlegen er tenkt som pasientenes
primære koordinator for helse- og
omsorgstjenester i kommunen, men
det nye systemet fremstår som spesielt
dårlig tilpasset pasienter med hjerne-
sykdom som ofte har noen av de mest
kompliserte pasientforløpene, og
familiene deres, som har stort behov
for dialog. Å kunne leve et liv man
setter pris på, til tross for sykdom,
er i seg selv et mål som også bedrer
arbeidsevnen – og samtaler om liv og
relasjoner hører naturlig hjemme hos
fastlegen, selv om ikke alt kan løses der.
Det er klare paralleller til andre
alvorlige, hjernerelaterte sykdommer
som ALS, MS, parkinsons sykdom og
huntingtons sykdom, samt kreftpasi-
enter med spredning eller fare for
spredning til hjernen – grupper der
ILLUSTRASJON: MORTEN HERNÆS / KI – CHATGPT
16 HJERNE DET : 3/2026