Page 17 - Hjerne Det_03_2026

e normaltariffen
angst og usikkerhet også preger hver-
dagen. I motsetning til fiktive figurer
som Solan Gundersen og Pippi
Langstrømpe, må virkelige pasienter
håndtere angst og usikkerhet, behov
for tid til å «manne seg opp», og og
konsekvensene av at sykdom og
behandling kan gjøre dem «tregere»
innenfor mange forskjellige funksjons-
områder. Det er stor forskjell på en
inngrodd tånegl og en hjernesykdom,
og standardiserte tider for alt på
legekontoret fremstår som urealistisk.
for eksempel cellegiftbehandling eller
annen aktiv og krevende behandling
oppleves som uakseptabelt.
Helse- og omsorgsdepartementet
har uttalt at omleggingen skal være
provenynøytral – en omfordeling,
ikke et innsparingstiltak – og at
situasjonen vil følges tett. Med min
bakgrunn som ingeniør, tidligere
offiser og tillitsvalgt, stiller jeg meg
tvilende til om det er gjennomført
tilstrekkelige simuleringer og
dialog med dem endringen rammer.
Er endringene hensiktsmessige,
gjennomførbare og akseptable, eller
er de ideologisk forankret uten
nødvendig kontakt med en komplisert
virkelighet? I kampen mellom kart
og terreng vinner alltid kartet!
Personlig erfaring
og prinsipiell støtte
Med ti års erfaring som generalsekre-
tær og egen erfaring som kroniker
med sjeldne diagnoser, vet jeg at
pasienter er ulike, og at kompetansen
en fastlege bygger opp om én sjelden
tilstand, sjelden kommer andre
pasienter til gode. Det er nettopp de
kronisk syke – «de halte hønsene» –
som stadig vender tilbake til fastlegen,
med endrede behov etter hvert som
sykdommen utvikler seg og alderen
øker. Ingen kroniker er noen gang
ferdig utredet eller behandlet, og
gjensidig tillit mellom pasient, fastlege
og system er avgjørende. Press for å
kutte tidsbruk og økonomisk «straff»
for 100 prosent sykemelding under
Mangel på reell medbestemmelse
En sentral innvending er at fastlegene,
i motsetning til vanlig praksis i norsk
arbeidsliv, ikke har noen rådgivende
uravstemning når normaltariffen
endres, og heller ingen omforent
tvisteløsningsmekanisme dersom
partene er uenige. Forhandlingene
mellom Legeforeningen og myndig-
hetene faller utenfor det ordinære
lovverket for tariffavtaler, og bærer
mer preg av et rent diktat fra myndig-
hetenes side.
Allmennlegeforeningen har på sin
side vedtatt å arbeide for blant annet
stabile økonomiske og juridiske
rammer for fastlegeordningen,
konsekvensanalyser før store
endringer, tilstrekkelig finansiering av
nye oppgaver og takster, en tidsbruks-
undersøkelse blant medlemmene,
bedre medlemsinvolvering før frem-
tidige forhandlinger og et fast punkt
om normaltariffen på landsrådsmø-
tets agenda. Lokale tillitsvalgte skal
også høres skriftlig i forkant av den
årlige tariffkonferansen.
Om dette er nok til å dempe
bølgene på fastlegenes opprørte hav,
vites ikke. Det gjorde inntrykk på meg
å se at ca. 1500 fastleger samlet seg
i en fastlegeaksjon og kom med
argumenter som for meg virket gode
og korrekte. 18. august demonstrerte
leger, pasienter og pårørende i Oslo,
Bergen og Tromsø.
Både som pasient og generalsekre-
tær i Hjernesvulstforeningen stiller
jeg meg bak fastlegene i kampen for
bedre dialog og en mer fornuftig
forvaltning av fastlegeordningen,
og understreker at myndighetene
ikke kan styre etter innfallsmetoden
uten forankring hos dem det gjelder.
Det er ikke mulig å beordre begeist-
ring, spesielt når det dreier seg om
forandringer.
◗
◗
HJERNE DET " 3/2026
17 17
K
O
M
M
E
N
T
A
R