Page 26 - Forskningsetikk 1-2023

FORSKNINGSETISK HISTORIE
Dr. Robert Knox mente det var umulig for ham å vite hvor hvert enkelt av de mange likene han brukte i undervisningen, kom fra. Illustrasjon: Wikimedia Commons
Ferske lik var selvfølgelig mest etter- spurt, og pårørende gikk vakt på grav- plassen i tiden etter begravelsen. Enkelte steder ble det bygget vakttårn på kirke- gårdene for å holde gravplyndrerne unna. Noen anskaffet jerngittere som ble låst fast over graven.
Fra kanalgravere til drapsmenn
William Hare kom fra Irland og hadde jobbet med å grave ut Union Canal. Han var først gjest på pensjonatet i Tanner's Close. Han la an på innehaverens kone, Margaret Laird, og da innehaveren døde, overtok Hare både pensjonatet og kona.
William Burke hadde etterlatt seg kone og barn i Irland og hadde også jobbet på kanalen. Da den var fullført, slo han seg ned som skoreparatør i Edinburgh sammen med skotske Helen McDougal. De to parene møttes på en av de mange kneipene og ble straks venner.
Metoden de to irene brukte, var stort sett den samme hver gang: De skjenket ofrene fulle og ventet til de sovnet. Så holdt den ene hånden foran nesen og munnen på vedkommende, mens den andre la seg over offeret for å hindre sprelling og sparking. Det var trangbodd, og ingen måtte høre dødskampen.
Etter hvert nøyde de to drapsmennene seg ikke med å ta livet av gamle mennes-
William Burkes skjelett er stilt ut i Edinburgh ved National Museum of Scotland. Kurator Alisa Hutton studerer levningene. Å bli stilt ut på denne måten var en del av straffen. Foto: Neil Hanna
ker. Mest oppsikt vakte drapene på den unge, vakre prostituerte Mary Paterson og den tilbakestående James Wilson. Begge var i 18-årsalderen da de ble drept.
Mange kjente igjen ofrene
Mary Paterson var det fjerde eller femte offeret. Hun ble i begynnelsen av april skjenket stupfull og kvalt av de to serie- morderne. De tok henne straks med til Knox' institutt. Det er mange versjoner av hva som hendte videre, men det virker sikkert at Mary straks ble gjenkjent av flere av studentene. Minst én av dem skal ha kjøpt seksuelle tjenester av henne kort tid i forveien.
En av dr. Knox' assistenter spurte hvordan Hare og Burke hadde fått tak
i liket. Burke sa at han hadde kjøpt liket av en gammel kjerring, og at jenta hadde drukket seg i hjel. Det var troverdig siden liket stinket av whisky. Burke sa også at hvis de skulle utspørres hver gang de kom med et lik, ville leveransene stoppe. Etter det fikk de ikke flere spørsmål, og drapene fortsatte.
James Wilson ble det nest siste offeret. Den lettere utviklingshemmede ungdom- men var tigger og en kjent figur i fattig- strøket. Da James ble lagt på disseksjons- bordet, ble han gjenkjent av flere av studentene. Det var ikke lenge siden
de hadde sett ham ute i gaten, uten noen som helst tegn på at han var døende.
Likevel gikk ikke alarmen før etter det 16. drapet. Og det var ikke Knox eller noen ved det anatomiske instituttet som varslet politiet; det var ekteparet Gray, bekjente av de to seriemorderne. Under
et besøk fant ekteparet en død kvinne i en av sengene på losjiet, og de varslet politiet. Da politiet kom, var liket forsvunnet, men det ble gjenfunnet i kjelleren på det anatomiske instituttet.
Dømt til offentlig dissekering
Alle fire – William Hare, Margaret Laird, William Burke og Helen McDougal – ble arrestert og anklaget for mord selv om påtalemakten manglet bevis. Løsningen ble å gi Hare immunitet mot at han vitnet mot venneparet. Burke ble tiltalt for tre drap og McDougal for medvirkning til ett av dem.
Ryktene gikk om at det hadde blitt begått langt flere drap enn de tre som var omtalt. Folk var rasende og ville ha alle fire – pluss dr. Knox – hengt. Gravrøvere var forhatte, og anatomene som kjøpte likene, sto ikke mye høyere hos folk flest.
Mange mente at dissekering gjorde det vanskelig for den døde å nå himmelriket. Offentlig dissekering var en del av straffen for dem som ble henrettet, og ikke noe
26 FORSKNINGSETIKK | NR. 1 | 2023