Page 26 - Forskningsetikk 2-2020

– Angrer på at vi deltok i studien
MIDIA-studien skulle bidra til å forebygge diabetes type 1. «Hanne» og mannen var uforberedt på konsekvensene av at de sa ja til å delta, og 14 år etter angrer de.
TEKST ELIN FUGELSNES ILLUSTRASJONFOTO SHUTTERSTOCK
I2006 ventet ekteparet på Skreia sitt første barn. Rett før fødselen mottok de en forespørsel om å delta i et
forskningsprosjekt i regi av Folkehelse- instituttet. Formålet var å finne miljø- årsaker til diabetes type 1 og dermed kunne forebygge og kanskje behandle sykdommen.
Diabetes type 1 rammer hovedsakelig dem som er under 15 år. Nå ble Hanne og mannen bedt om å bidra ved å inkludere sitt kommende barn i studien.
– Vi takket ja uten å diskutere det så mye. Måten invitasjonen ble presentert på, gjorde at det ikke ble noe stort tema. Vi tenkte bare at det var fint å bidra til å samle mest mulig informasjon, sier Hanne.
Hun vil fortelle om sin opplevelse, men ønsker ikke å stå fram med sitt egentlige navn.
Fikk en sterk sorgreaksjon
Noen måneder senere fikk de nybakte foreldrene på Skreia en telefon fra en helsesøster i MIDIA-prosjektet. Hun fortalte at prøvene som var tatt, viste at barnet deres hadde bestemte gener som økte risikoen for diabetes. 6–8 prosent av dem som har disse genene, får diabetes type 1 i løpet av livet.
For Hanne og mannen var beskjeden et sjokk.
– Vi var langt inne i småbarnsbobla og hadde glemt hele studien. Vi opplevde begge en sterk sorgreaksjon. Jenta var jo fortsatt den samme, men denne vissheten skapte mye bekymring, forteller Hanne.
– Hva var det som bekymret dere?
– At hun skulle bli syk, konsekvensene av å ha diabetes som barn eller ungdom, og at vi ikke skulle klare å følge opp godt nok.
Som en reklamebrosjyre
Da Hanne og mannens barn ble inkludert i studien, hadde den pågått i fem år, siden 2001. Målet var å teste 100 000 barn og å følge opp dem som hadde risikogener for diabetes, til de var 15 år.
Gjennom spørreskjema, avføringsprøver og blodprøver håpet forskerne å finne de ukjente miljøfaktorene som bidrar til å utløse sykdom hos noen av dem med risikogenene.
– Å finne en eventuell behandling, er kjempeviktig, og ære være dem som vil lete etter den nødvendige kunnskapen. Men som fastlege er jeg veldig opptatt av ikke å gjøre folk sykere enn de er, eller å øke angsten for risiko, sier Karin Frydenberg.
På 2000-tallet var hun lege på helse- stasjonen på Skreia da Hanne kontaktet henne og fortalte om sine bekymringer for framtida.
– De hadde fått beskjed om en økt risiko som de ikke kunne gjøre noe med. Vi tenker veldig forskjellig om risiko. Noen ville nok tenke at de helt klart hører til de 93 prosent som forblir friske, mens noen tenker at «jeg har uflaks i livet, så jeg får sikkert dette».
Frydenberg bestemte seg for å gå studien etter i sømmene. Hun fikk inntrykk av at informasjonen til foreldrene nærmest var som en reklamebrosjyre: Den bar preg av overtalelse og hadde altfor lite informasjon om hva deltagelsen kunne medføre.
Frydenberg satte seg inn i bioteknologi- loven og kom til at det var flere utfordringer med studien. Hun kontaktet Rådet for legeetikk, og en ball som skulle treffe Folkehelseinstituttet hardt, begynte
å rulle.
Kunnskap til besvær
Rådet for legeetikk sendte saken videre til Sosial- og helsedirektoratet, som forvalter bioteknologiloven, og ba også Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) om en uttalelse om de etiske sidene ved prosjektet.
Mens diskusjonen andre steder hadde fokusert på foreldrene, var det konsekven- sene for barna som opptok NEM mest. Beate Indrebø Hovland var komitéleder på den tida.
– Alle i komiteen så at prosjektet potensielt kunne ha stor nytte for samfun- net, og for noen av barna som deltok. Ankepuktet var at når barna ble store nok til å forstå, ville de måtte leve med kjenn- skap til en genetisk risiko, som de ikke hadde noen nytte av, forklarer Hovland.
Hvor stor er belastningen av å leve med slik informasjon? Det var stridens kjerne. Et annet viktig spørsmål var om det var akseptabelt at foreldre samtykket på barnas vegne i slik forskning.
Knut Ruyter, som var sekretariatsleder i NEM da MIDIA-saken ble behandlet, husker også saken som utfordrende, og da særlig vurderingen av risiko og belastning versus nytte.
– Forskningsetisk sett er det særdeles viktig at det settes strengere krav til nytte når det gjelder barn. Samtidig bør risikoen være ubetydelig hvis forskningen ikke gir direkte nytte for det enkelte barnet, påpeker han.
Ville konsekvensene være «ubetydelige» for alle som deltok? Det var vanskelig å si, understreker Ruyter.
– Det var et sånt «svømmeområde», men som man likevel måtte ta stilling til, beskriver han.
26 FORSKNINGSETIKK | NR. 2 | 2020