Page 29 - Forskningsetikk 2-2020

– Forskningsmidler fordeles ad hoc
For 25 år siden kom forskningsetiske råd om fordelingen av ressurser i medisinsk forskning. Fortsatt finnes ingen gjennomtenkt politikk
på området, mener professor Jan Helge Solbakk.
TEKST ELIN FUGELSNES
Hvert år deler det offentlige ut mange milliarder kroner til norsk medisinsk forskning.
– Det er så viktig at man sørger for at ressursene vi har, brukes til det som kommer flest mulig til nytte, sier Solbakk, som er professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.
I 1995 ledet han, sammen med professor Jarle Ofstad, arbeidet med utredningen «Etiske sider ved prioritering og ressursfordeling i medisinsk forskning». Bak utredningen stod Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin, NEM, hvor Solbakk var sekretariatsleder.
Til nytte for folk
Konsekvensene av forskningen burde være førende for prioriteringene, resonnerte utredningen. I praksis ville det si at forskningen i størst mulig grad skulle være nyttig for helsetjenesten, og helse- tjenesten nyttig for befolkningen.
Men hva er nyttig medisinsk forskning? Det er ikke opplagt, slo NEM fast. Komiteen foreslo å skille mellom direkte og indirekte nytte. Et viktig poeng var at vitenskapelig skolering av helsepersonell, altså doktorgradsutdanning, i seg selv spilte en større rolle enn resultatene fra
avhandlingene.
– Utredningen viste at nye medikamenter
og andre behandlinger i svært liten grad stammet fra norsk forskning, men var importert fra utlandet. Uten en forsker- utdanning i bunn ville det være vanskelig for helsepersonell å vurdere kritisk hva som kunne komme flest mulig pasienter til gode og dermed burde tas i bruk, forklarer Solbakk.
– Møtte liten forståelse
NEM kom med flere konkrete forslag til satsinger:
• forskning med klart komparative
fortrinn, og da særlig innen helseregistre
og patologiske samlinger (biobanker) • forskning som kunne komme fattige
land til gode
• forskning innen medisinske spesialiteter
med få akademiske stillinger
• vitenskapelig skolering av så mange
leger og annet helsepersonell som mulig, uavhengig av tema og problemstilling
– Ble disse anbefalingene fulgt opp?
– Nei, jeg tror vi var altfor tidlig ute, og vi møtte liten forståelse, sier Solbakk.
– Ressursene i medisinsk forskning må brukes der de kommer flest mulig til nytte, mener Jan Helge Solbakk. Foto: privat.
– Mangler overgripende tenkning
Den gang fantes ingen eksplisitt formulert fordelingsetikk eller -politikk i norsk medisinsk forskning, slo rapporten fast. Fortsatt mangler en overgripende tenkning på området, mener Solbakk.
– Veldig mye av ressursfordelingen er ad hoc. Det er på høy tid at prioriterings- tenkningen rustes opp, fastslår han.
– Grundige prosesser
– Fordeling av forskningsmidler er basert på grundige prosesser og på ingen måte ad hoc.
Det sier Ole Johan Borge, avdelingsdirektør i Forskningsrådet. Han viser til at Forskningsrådet i en årrekke har hatt et godt system for prioritering av midler til forskning, gitt føringene fra Regjeringen. Dette arbeidet er videreutviklet gjennom overgangen til porteføljestyring, sier han.
– Målet er se store fagområder, som helse og livsvitenskap, på tvers. Investeringene vi gjør, er basert på analyser av de ulike porteføljene, grundige planer som setter søkelys på forskningens samfunnsmål, og konkrete treårige investeringsplaner.
FORSKNINGSETIKK | NR. 2 | 2020 29