Page 30 - Forskningsetikk 2-2020

19 sider plagiat,
men ikke uredelig
Hadde stipendiaten brutt den relativt ferske forskningsetikkoven? Plagiatsaken ble en lakmustest og satte spor både i retningslinjer og lovverk.
TEKST ELIN FUGELSNES ILLUSTRASJON SHUTTERSTOCK
En sak om plagiering skulle normalt ikke være spesielt vanskelig å avgjøre, men denne var på mange måter
utfordrende, forteller Torkild Vinther. Han var sekretariatsleder for det som
den gang het Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget), da saken kom på utvalgets bord høsten 2010.
En stipendiat ved Handelshøyskolen BI var anklaget for å ha plagiert i stort
omfang i sin doktoravhandling fra 2004. Saken var behandlet i ulike instanser ved BI, som til slutt hadde kommet fram til at det ikke forelå plagiat. Stipendiaten hadde altså ikke vært vitenskapelig uredelig. Saken ble klaget inn til Granskings- utvalget, som bestemte seg for å granske. På den tiden, ulikt i dag, var det nemlig mulig å klage inn saker som ikke konkluderte med uredelighet.
– Dette var den første saken utvalget
gikk ordentlig inn i. På mange måter ble den en slags lakmustest for hele systemet – for forskningsetikkloven og for Granskingsutvalget, mener Vinther.
– Vanlig i miljøet
Det første spørsmålet utvalget tok tak i, var så grunnleggende som hva plagiat egentlig er.
– BI hadde lagt stor vekt på plagiering ut fra opphavsrett snarere enn forsknings-
30 FORSKNINGSETIKK | NR. 2 | 2020