Page 25 - Forskningsetikk 2-2021

Ville ikke la krympehoder bli selfie-objekter
I Bergen har museumspublikum kunnet se et hode tatt som krigs- trofé. Kurator Åshild Sunde Feyling Thorsen var bekymret for
å skape stereotype oppfatninger om befolkningen i Amazonas.
TEKST ELIN FUGELSNES FOTO PRIVAT
Da et nyoppusset universitets- museum åpnet dørene i 2019, fristet det med flere spennende
naturhistoriske utstillinger. Det såkalte krympehodet, eller tsantsa, kunne lett blitt brukt for å lokke nysgjerrige sjeler til museet. I stedet var det diskré plassert
i rommet og under dempet belysning.
– Vi ville ikke redusere hodet til kuriosa
og sensasjonsmateriale som folk stilte seg foran for å ta en selfie, forteller Thorsen.
Hun stod for de etiske vurderingene av det humane materialet som var planlagt inn i de nye utstillingene.
– Jeg innså raskt at hvert eneste objekt krevde ulik etisk refleksjon, selv om alt var humant materiale. Det er stor forskjell på en 8000 år gammel hodeskalle fra Vestlandet og et søramerikansk tsantsa fra mellomkrigsårene, sier kuratoren.
Det var dette siste objektet som skulle skape mest etisk hodebry.
Hodene ble handelsvare
På 1900-tallet ble hoder tatt som krigs- bytte av urfolket shuar. Gjennom en spesiell prosess ble kraniet og hjernen fjernet, før hodet ble formet og krympet gjennom flere ritualer.
– Når ritualet var over, hadde ikke selve hodet lenger noen stor betydning. Da kunne det enten kastes eller byttes mot våpen eller andre gjenstander, forteller Thorsen.
Krympehodet ved Universitetsmuseet er sannsynligvis samlet inn i mellomkrigs- årene. Da var handel med tsantsa fortsatt
lovlig og delvis drevet av shuar-grupper selv. Men var det greit å stille det ut i en monter på et museum flere tiår senere, i Norge?
– Vi må ha et bevisst forhold til hva vi stiller ut, og hvordan vi representerer andre kulturer. Siden hodet stammet fra en praksis såpass nært oss i tid, var jeg redd for at vi skulle forsterke hodejeger- klisjeen om folkegrupper i Amazonas, forklarer Thorsen.
Fra sensasjon til refleksjon
Kuratoren satte seg inn i shuar- og achuar- kulturen og diskuterte etiske spørsmål med både seg selv, kolleger og det nasjo- nale utvalget for forskning på menneske- lige levninger (Skjelettutvalget). Måten hodet skulle presenteres på, og sammen- hengen det skulle stå i, gjorde at vektskåla bikket over mot «ja».
Thorsen mener museene i dag har et mer reflektert og analytisk forhold til utstilling av sine etnografiske gjenstander, og at man i dag unngår sensasjonspregede utstillinger.
– I en periode fram til 2014 var tsantsa- hodet stilt ut ved museet i et diorama
som visualiserte shuar-kultur, og mange minnes dette godt. Denne gangen ville vi sette det inn i en mer vitenskapshistorisk og filosofisk kontekst. Vi ville vise forsk- ningsprosessen og -metoden, og hvordan vitenskapens tolkning av gjenstander kan forandre seg, forklarer hun.
Utstillingen skulle også skape refleksjon rundt noe av det kuratoren hadde grublet
Åshild Sunde Feyling Thorsen ––
kurator ved Avdeling for forskningskommunikasjon, Universitetsmuseet i Bergen
på: Hvordan ser tidligere tiders innsam- ling av etnografiske gjenstander ut for oss i dag? Og hva synes publikum om det å stille ut gjenstander som har vært hellige eller knyttet til religiøst liv?
Thorsen har verken hørt om selfie- poseringer eller negative reaksjoner fra de besøkende.
– Jeg tror publikum har forstått inten- sjonen vår, konkluderer hun.
MITT DILEMMA
FORSKNINGSETIKK | NR. 2 | 2021 25