Page 25 - Forskningsetikk 2-2023

var uviktige. Forskjellene mellom europe- ere og andre raser var derimot så betyde- lige at blanding ville skape bastarder, som «er daarlig gods, baade i aandelig og legemlig henseende».
I samtlige tilfeller var raseforskningen et middel til å gi vitenskapelig legitimitet til en hierarkisk samfunnsorden der ulikhet ble betraktet som naturgitt og i all hovedsak uforanderlig.
Detroniseringen av rasevitenskapen
Kyllingstad tegner et bilde som utover i forrige århundre ble mer komplisert. Sam- menlignende kulturforskning basert på grundig etnografi viste at forskjeller som hadde vært ansett som medfødte, var produkter av historie og kultur. Imidlertid levde ideer om slike forskjeller videre i respektable vitenskapelige miljøer. Skallemåling pågikk i Norge til langt ut i forrige århundre. Særlig samene ble parkert som «kortskaller» med begrenset potensial, men også vestlendinger ble regnet som mistenksomme kortskaller, og det ble hevdet at det var derfor de hadde en tendens til å stemme Høyre.
Etter 1945 har det vært bred enighet blant forskere om at rene raser ikke finnes, og at medfødte forskjeller mellom grup- per ikke påvirker kognitive evner. Ikke desto mindre fortsatte hard assimilerings- politikk overfor minoriteter i land som Norge, ut fra en tanke om at de avanserte nordmennene hadde en plikt til å sivili-
sere samer og andre minoriteter. Resulta- tet var i mange tilfeller et permanent kulturtap.
De forskningsetiske og vitenskapsteore- tiske implikasjonene av Kyllingstads arbeid har overføringsverdi også til andre felt. For det første er vitenskapen sam- menvevet med samfunnsspørsmål og farget av rådende ideologi eller mentalitet. For det andre er vitenskapelig forskning ikke moralsk uskyldig. Det finnes ingen dom uten fordom, ingen forståelse uten forforståelse, som filosofen Gadamer uttrykker det. Verden er full av potensielle objektive fakta, og hvilke som velges ut, og hvordan de sorteres, er styrt av ikke- objektive kriterier.
Rase i dagens Norge
I de siste kapitlene tar Kyllingstad for seg rase i dagens Norge. Bildet er sammensatt, men det er verdt å merke seg at eventuell uenighet om rasebegrepet ikke går mel- lom humanistiske fag og naturvitenskap. Blant rasebegrepets skarpeste kritikere er biologer som Stephen Jay Gould og Jon Marks.
I denne delen diskuterer Kyllingstad også den misvisende bruken av ordet etnisitet i dagens norske offentlighet. Etnisitet er rent faktisk en relasjon mel- lom to grupper som betrakter seg som kulturelt forskjellige, og som antar at de har ulik opprinnelse. Slik ordet brukes i politisk og journalistisk dagligtale, betyr
det imidlertid det samme som rase, og etnisk norsk betyr i praksis hvit.
Mye tyder med andre ord på at selv om vitenskapen lenge har vist at rasebegrepet er et blindspor, lever det videre i beste velgående i sosialt liv. Blinklysene på bilen viser ikke nødvendigvis hvor hjulene er på vei.
Kyllingstads bok vil bli stående som et referanseverk. Den er omfattende, etter- rettelig og velskrevet, og viser sammen- hengen mellom særnorske forhold og verden utenfor på en forbilledlig måte. Den setter også opp noen varseltrekanter med høy relevans for vitenskapsteori og forskningsetikk generelt.
Jon Røyne Kyllingstad viser at historien om den vitenskapelige rasismen er mangfoldig.
Foto: Live Vedeler Nilsen, VG / NTB
Frenologien, læren om skalleformens sammen- heng med kognitive evner, var kontroversiell fra begynnelsen i 1790-årene, men mange seriøse forskere og filosofer tok den på alvor. Illustrasjonsfoto: Shutterstock
FORSKNINGSETIKK | NR. 2 | 2023 25