Page 15 - Hjerne Det! Nr. 1/2021
P. 15

mor, har livet vært både en unntaks- tilstand og nærmest en krigssone fra sønnen min fikk diagnosen. Det har vært to mislykkede cellegiftbehandlin- ger, et ukjent antall MR-undersøkelser med både vonde og ok beskjeder. Ven- tetiden mellom MR-undersøkelser og svar, er ubeskrivelig smertefull. Det er vanskelig å fungere som menneske. Samtidig er det noe jeg må tvinge meg til. Jeg ønsker at alle barna skal ha det så normalt som mulig. Jeg ønsker at sønnen min skal oppleve normalitet og glede. Ingen av barna skal trenge å se eller kjenne på det mørket inni meg som denne situasjonen har brakt med seg. Jeg gråter av angst og smerte når barna ikke ser det. Jeg følger sønnen min på alle konsultasjoner med en positiv mine og viser ikke at jeg er full- stendig traumatisert av å gå på konsul-
tasjoner og å reise til Haukeland. Bare brevene i postkassen, med Helse Vest- logo på, setter meg helt ut av spill.
Det er vanskelig å behandle hjernesvulst, dessverre. Det er vanskelig å være 11 år og ha gått tre år i uavbrutt behandling. Av og til spør sønnen min «Når er det jeg egentlig blir frisk mam- ma?». Ordene river i hjertet mitt. «Jeg vet ikke», svarer jeg og tenker at han kanskje aldri blir frisk. Det er denne uvissheten som gjør så uendelig vondt og som det er så vanskelig å leve med. For litt siden var vi på sykehuset og en mor til et annet tidligere kreftsykt barn spurte hvordan det gikk og lurte på om det var lenge siden han var ferdig med behandling. Det var vanskelig å svare. Jeg vet jo ikke hvor lenge han skal være i be- handling. Jeg vet ikke når svulsten forhå-
pentligvis tar en pause i å være aktiv. Jeg vet bare at det er ubeskrivelig utfordren- de og vondt å ikke kunne sette en strek og se tilbake på det som var vondt, bear- beide det og komme seg videre i livet.
Etter to mislykkede cellegiftbehand- linger fikk sønnen min innvilget be- handling med moderne medisiner, så- kalte MEK-hemmere. Dette har gitt resultater, i hvert fall her og nå. Forsk- ning, kliniske studier og nye medisiner er det eneste som gir håp i en slik situa- sjon. Det er gledelig å lese om den nye storsatsingen på hjernekreft som Kreft- foreningen har gitt midler til. Jeg håper inderlig at dette vil føre til medisiner som øker overlevelsen. Avslutningsvis ønsker jeg å sende en varm hilsen til alle foreldre som har barn som er rammet av hjernekreft. Jeg beundrer dere alle!
En mor
 ' HJERNE DET " 1/2021 15 
BE RET
NI GN
  

























































































   13   14   15   16   17