Page 14 - Hjerne Det! Nr. 1/2021

Den lange veien
Vi har sett på MR bildene, sa legen. Og...vi har funnet en svulst i hjernen.
Han sa mye mer. Men jeg så på sønnen min der han satt i sykesenga i sykehuspysjamas. Jeg tenkte at nå skal alt bli forandret, hele livet. Jeg kjente angsten som grep tak i meg som en klo. En svart klo som boret seg inn i hjertet mitt.
Jeg prøvde å tenke at det kanskje bare var en drøm, at jeg sov og skulle våkne opp til en ny dag med sykehus- pysjamasen byttet ut med vanlige klær. Jeg kjente på panikken, fordi fornuften min sa at dette var virkelighet. Jeg kjempet med sorg og tårer og jeg så den vesle gutten min sitte i senga, uten helt å forstå.
En svulst kan være så mangt. Det trenger ikke å være kreft, må ikke være kreft! Sønnen min har selvfølgelig ikke kreft. Det rammer ikke han, ikke meg!!! Dette rammer ikke oss!!!
Vi reiste til Bergen, han skulle be- handles på Haukeland sykehus. Min mor hadde kjøpt en bamse til ham. Han holdt tak i den. Han syntes det var spennende at han skulle fly i ambu- lansefly. Jeg gråt hele natten og var ut- grått og kvalm om morgenen. Sønnen min sa: «Det skal gå bra, mamma». Jeg lurte på om jeg ville klare å være sterk nok for ham. Jeg visste ikke hva som ventet oss i Bergen. Men jeg visste at annerledeslivet ville begynne nå. Søn- nen min på åtte år var sannsynligvis en av de 40 barna i Norge som blir diag- nostisert med kreft i sentralnerve- systemet hvert år.
Veien videre var blytung. Jeg følte jeg var innestengt i et mareritt. Redselen og angsten var den verste. Utredningen av hvilken type svulst det var, tok over en måned. Fra å være en aktiv fotballgutt, var det kjæreste
jeg hadde blitt et kreftsykt barn med en uviss framtid. Livet ble totalt snudd på hodet. Å mestre å være mor for de andre barna mine, var også en stor ut- fordring. De trengte informasjon og de trengte håp og gode ord for å kun- ne stå i hverdagen med skole og gode rutiner. Jeg følte meg totalt splittet. Jeg var knust av sorg og redsel inni meg, men måtte spille en slags skuespiller- rolle for å opprettholde hverdagen hjemme. Mest hadde jeg bare lyst til å skrike og grine og ikke forholde meg til noen.
Etter en måned begynte sønnen min på cellegiftbehandling som ga ham en enorm kvalme. Svulsten som også hadde spredt seg, satt slik til at det ikke var mulig å operere den ut. Det var grusomt å tenke på at han, et barn, skulle få cellegift. Bare ordet ga meg kvalme og frysninger. Jeg husker så godt da de første dråpene rant inn i de små årene hans. Han så på film og jeg husker at sykepleieren sa «Nå skal vi få deg frisk...». De neste månedene som fulgte, dro meg enda lenger ned i angst og fortvilelse. Cellegiften virket ikke. Kreften vokste og spredte seg yt- terligere. En av telefonene fra Hauke- land kom mens jeg luket bort ugress ut i hagen. Den følelsen når man mottar et slikt budskap er som om grunnen svikter under beina på deg. Jeg luket videre mens tårene rant i strie strøm- mer og kvalmen og angsten gjorde et inntog som var umulig å stå imot. Så var det inn i huset og lage middag og hjelpe til med skolearbeid, i skuespil- lerrollen min.
Den neste telefonen om yt- terligere spredning, fikk jeg rett før sønnen min skulle ha avslutning med klassen sin. «Mamma, vi kommer for seint...», hørte jeg mens legen fra Haukeland fortalte om neste steg i be- handlingen, med den alvorlige stem- men. Ti minutter etterpå grillet vi
pølser og «smalltalket» med foreldre fra klassen mens grunnen under meg skalv og stemmene rundt meg hørtes rare og grøtete ut.
Å stå i disse situasjonene som pårø- rende er utrolig utfordrende. Man skal være en støtte for det syke barnet og for søsken. Man skal også holde oppe en hverdag med gode rutiner slik at livet ikke oppleves som en unntakstil- stand i familien. Men for meg, som
Gutten min fant trøst i bamsen han fikk av mormoren sin.
14 HJERNE DET : 1/2021
ILLUSTRASJONSFOTO: SCANDINAVIAN STOCKPHOTO. PERSONEN PÅ BILDET HAR INGEN TILKNYTNING TIL ARTIKKELEN