Page 5 - Hjerne Det! Nr. 1/2021
P. 5

 egg
Vi er mange som er like opprørte som Kris Kristoffersen og hans kolleger bak rattene i filmen «Convoy» fra 1978.
 erfaringer med offentlige bygg, så er det nærliggende å tro at det kommer en overskridelse underveis, som er helt uunngåelig. Sykehuset skal etter pla- nen tas i bruk i 2024, men foreløpig er det altså kun gått med millioner av kro- ner til å finne ut at det ikke er mulig å få det bygd innenfor budsjettrammen, og at dagens to sykehus ikke lenger kan ha et fullverdig tilbud til pasientene. Avdelinger må stenges pga. at det ikke er tilstrekkelig med personell tilgjenge- lig, og pasienter får ikke behandlingen som de trenger her og andre steder for-
di det er for dyrt.
Hvordan vi har kommet opp i dette
uføret er det nok delte meninger om. Det som er viktigere å se på er hvordan vi skal komme oss ut av dette, med fo- kus på pasientens helsetjeneste. Det holder ikke å si at pasientens helsetje- neste er å møtes i øyehøyde. Det er knekkende likegyldig om du sier det i øyehøyde eller ei, beskjeden om at pa- sientens helsetjeneste ikke har noe å tilby deg er like brutal uansett hvordan den leveres. Vi har ingen barsk, skjeg- gete tøffing med en gummiand på pan- seret i teten av konvoien, men vi er mange som deltar i konvoien. Mange somerleieavåhørepåogleseomalle de utfordringene som er ved å gi oss behandlingstilbud og oppgraderte el- ler nye sykehus, enten det er i Nord- land, Møre og Romsdal, eller på Inn- landet.
Vi aksepterer ikke at penger brukes
på prosjektorganisasjoner som ikke kommer i mål, når dette stjeler penger fra behandlingstilbudet. Vi krever at det er fokus på det gode behandlings- tilbudet som ser hver enkelt pasient og som tar i bruk nye metoder raskt. Vi i Norden er på topp når det gjelder å diagnostisere mange alvorlige syk- dommer og vi har en lovpålagt helse- tjeneste som vi betaler for. Vi aksepte- rer ikke at det er et så fragmentert og pulverisert ansvar for tilbudet av helse- tjenester at det sitter styrer og direktø- rer rundt om i landet og bestemmer hvordan vi skal behandles som pasien- ter.
Vi er, folkelig sagt, dritt lei av at det er en konstant konflikt mellom pasi- entforeninger og interesseorganisasjo- ner som oppleves som om at vi ikke forstår systemene. Vi forstår systemene, vi er ikke dumme og uopplyste. Vi for- står dem og kjenner dem så altfor godt, der vi kjenner dem på kroppen. Det er bare det at vi aksepterer ikke at systemene som brukes innenfor helse- foretaksboblene er de beste for pasien- tene. Vi ser feil og mangler som selv leger som i årevis har jobbet på syke- husene ikke ser, før de selv plutselig blir pasienter og møtes i øyehøyde av sine kolleger som forteller at det du har tenkt å gjøre i resten av ditt liv, det må du gjøre nå.
Vi er en stadig økende konvoi av stemmeberettigede velgere som vil gi våre stemmer til de som vil ta styrin-
gen, og ikke melde pass overfor sterke direktører og styrer som kan beslutte det som de selv ønsker. Vi forstår og aksepterer at alle sykehus trenger le- delse og at alle skal ha et like godt helsetilbud. Bruk pengene til behand- ling og kutt ned på prosessene som koster millioner uten at det gir en bin- ders eller en tablett til nytte for pasi- enten. Alle konvoier kommer før eller senere i havn. I havn skal vi møte ikke bare de som har frakken på når de møter oss i øyehøyde, men også de som gir oppdragene og pengene til helseforetakene.
Etter år med krevende forhold er konvoien kanskje sliten og utmattet, men som alltid har en konvoi med seg det som trengs for å gjøre en forskjell. Murmanskkonvoi, Rubber Ducks kon- voi eller vår konvoi av pasienter. Vi kommer i havn og vi krever vår rett i bytte mot det vi har med oss, våre stemmer. De har vi tenkt å bruke til å gjøre det bedre å være norsk i Norge, ikke sitte hjemme og sutre over direk- tører og andre med millionlønn og lav måloppnåelse. Deres stillinger er til for oss. Hvis de ikke leverer det vi trenger, hvorfor i alle dager skal de da få lønn? Enten er de en del av løsnin- gen, eller så er de facto en del av pro- blemet. Problemene har en tendens til å komme av seg selv. Vi trenger ikke å bruke penger på å lage proble- mer. Vår felleskasse skal bare betale for løsninger! ◗
HJERNE DET " 1/2021 5 
  





















































































   3   4   5   6   7