Page 15 - Hjerne Det! 1/2022
P. 15

Jeg hører til blant de med angst for MR. Jeg har ikke klaustrofobi, men sykehus vekker
så mange minner jeg trodde var fortrengt. MR-kontroll minner meg på alt dette. Det er lydene og det er luktene. Når jeg kommer inn døra føler jeg det gjør meg dårlig og jeg
vil bare ut så fort som mulig. Jeg ser grønne og hvite klær, grønne og hvite luer. Jeg minnes venflon og sprøyter. Jeg ser pasienter som får servert mat
og husker da det var meg. Jeg ser men- nesker som trilles i sykehussenger, sykepleiere som haster hit og dit.
I tillegg er det så mange følelser å håndtere. Diagnosen gjør at man ikke vet hvordan ting skal utvikle seg, noe annet har tatt kontroll over ditt liv. Man lever med frykt for tilbakefall og frykt for forverring. Hver gang man er på kontroll kommer påminnelsen på dette. Er hodepinen tegn på at noe
er galt? Er jeg mer svimmel i dag?
Alt dette til sammen er en enorm sorg som man gjerne stikker under teppet og som drukner i all nødvendig medisinsk oppfølging. Man tenker at det er bagateller,
helt til det ikke er det lenger. Helt til man får en kroppslig reaksjon og det blir alt annet enn en bagatell.
Selv om sorg ikke er noen sykdom, bør den derfor på ingen måte bagatelliseres. Fysisk og psykisk helse henger nært sammen og jeg mener det å prate med noen burde vært en del av behandlingsforløpet og like viktig som medisinsk behandling for mange. Alle burde få et tilbud om å prate når man får påvist en hjerne- svulstdiagnose, man er i en livskrise. Man trenger å bearbeide endringene som har skjedd. Jeg med flere er nemlig redd. Jeg er trist, jeg er engstelig og jeg er fortvilet. Det gjør meg ikke uten videre psykisk syk.
Jeg har fått livet mitt snudd rett
opp og ned av sykdom. ◗
  HJERNE DET " 1/2022 15 
 MET A
NI N
  




















































































   13   14   15   16   17