Page 14 - Hjerne Det! 1/2022

Livssorg er ingen sykdom
I METTE KROGSTAD J
Noen ganger er jeg livredd.
Kroppen er i full alarmmodus, jeg klarer ikke slappe av og jeg har ingen matlyst. Andre ganger er jeg trist og helt nede i kjelleren. Jeg gråter av alt, mens jeg i neste øyeblikk kan le helt hysterisk. Alt dette trenger ikke bety at jeg er psykisk syk. Livet mitt ble snudd rett opp og ned av sykdommen. Da er det normalt at jeg er både urolig, engstelig og trist.
Det å få påvist hjernesvulst
er en enorm psykisk påkjenning, uavhengig av grad. Det kan for mange innebære tap av funksjonsevne, både fysisk og psykisk. For min egen del
var jeg den som før alltid gjorde flere ting på en gang. Jeg så aldri TV uten håndarbeid i hendene, jeg lagde sjelden mat uten og samtidig drive med annet. Nå derimot kan jeg knapt gå og sam- tidig tygge tyggegummi, og maten svir seg bare jeg tenker på å brette klær. Jeg
er heller ikke det samme sosiale mennesket. Jeg blir sliten av støy og folkemengder, noe som gjør at jeg aller helst tilbringer en frikveld hjemme alene uten stimuli. Slik får jeg hvilen jeg trenger, og jeg slipper at kanskje
ei uke går i vasken fordi jeg er sliten. Dette gjør meg fortvilet, for jeg husker så godt hvem jeg var og vil så gjerne dit igjen. Jeg vil så gjerne bare være meg selv igjen, hun som kunne ha en samtale i støy uten å bli helt utslitt. Ettersom jeg har sykdommen jeg har gjør det meg ikke psykisk syk, for det må da være normalt å sørge over at livet ikke ble som man tenkte?
Jeg mener derfor at akkurat denne sorgen ikke er noen sykdom. Den er derimot en naturlig reaksjon på at livet er blitt helt annerledes. Man har på grunn av sykdommen reaksjoner man kanskje trenger prate igjennom, og jeg tenker at disse
reaksjonene er normale. Når man opplever de første gang føles de unormale, for ingen har jo sagt noe om det? Ingen, før man sier det høyt selv, og da oppdager at mange har det på samme måte. Når man tenker over det, er det jo ikke rart man sørger. Det er mange tap man skal håndtere. Kanskje kan man ikke jobbe eller kanskje må man endre jobb. Siden jobben er din identitet, er denne plutselig annerledes. Kanskje mister du også førerkortet og føler deg mye mindre fri enn før. Det du før greide selv må du nå be om hjelp til. Det føles ikke greit, det føles som et enormt tilbakesteg. Kanskje har du vært den sprudlende personen som kjente alle og bestandig hadde mange jern i ilden. Nå er du ofte sliten, stille og innesluttet. Det føles som man har mistet seg selv og man vil så gjerne være den man var før. Kan ikke den man kjente en gang komme tilbake?
ALLE ILLUSTRASJONSFOTO: PIXABAY
14 HJERNE DET : 1/2022