Page 6 - Hjerne Det_01_2024

AP SI NE BT RE ET NI GN
Alt betales av den norske velferdsstaten, noe familien er evig takknemlig for. Det viktige nå, er å være sammen. FOTO: PRIVAT
hvis situasjonen ikke blir bedre,
vil han bestille time for MR-bilder. Det rekker han aldri.
– Turte ikke si det høyt
For en fredag ettermiddag hører foreldrene, altså mamma Annette
og stefar Arne, et kraftig dunk.
På badegulvet finner de Bjørn Kevin, som har besvimt. De får heldigvis raskt kontakt med ham. Selv skjønner han ikke hva som har skjedd. Men mamma ringer Sandefjord legevakt
– hun har fått nok av «vente-og-se». Nå er hun skikkelig urolig. Siden Arne må være hjemme med de to yngste, Selma og Liam, blir det mormor som kjører til legevakta. Mamma, som er sykepleier, vil sitte bak med gutten sin. På legevakta blir han undersøkt, før de får klar beskjed: Kjør rett til sykehuset i Tønsberg. Der blir 15-åringen lagt inn. – Da begynte jeg å tenke at det var noe alvorlig. Jeg turte ikke si høyt det
jeg mistenkte, bortsett fra til Arne, husker Annette. Bjørn Kevin blir undersøkt, og legene avgjør at det skal tas MR på mandag. MR-undersøkelse brukes for å gi legene mange snittbil- der av det aktuelle området i kroppen. Man ligger i en slags sylinder, og bildene tas ved hjelp av et kraftig mag- netfelt, radiobølger og en datamaskin.
Tenker det verste
Mens Bjørn Kevin, mamma og Arne venter på svar fra MR-undersøkelsen,
Bildet er tatt etter den siste av over 30 protonstrålebehandlinger på sykehuset i Tyskland – endelig venter hjemreisen. I en alder av 15 år vet han ikke at det
skal bli noen tunge år framover.
FOTO: PRIVAT
Da Bjørn Kevin var syk, mistet han så mye undervisning at han aldri fikk vitnemål fra ungdomsskolen. Det viktig- ste var likevel å ha familien rundt seg – og å overleve. FOTO: PRIVAT
føler Annette at hun allerede vet det. Uroen og bekymringen gnager, men hun tviholder likevel på et slags håp om at hun tar feil. Så hentes de tre inn på et samtalerom med lege og sykepleier. Beskjeden gis på en så skånsom måte som mulig. Men bud- skapet blir ikke mindre alvorlig og brutalt – det er akkurat slik mamma mistenkte: Bjørn Kevin har ondartet hjernesvulst. Altså kreft. I hjernen.
– Da raser verden veldig sammen. Det var en helt forferdelig beskjed, husker Annette. Hun blir livredd og tenker det aller verste: «Skal jeg miste sønnen min?» Mens Arne prøver å bevare fatningen og være en støtte i krisen de akkurat har havnet i, er mor og sønn oppløst i tårer. For selv om dette kan gå bra, vet de så altfor godt at det finnes et helt motsatt utfall: Nesten fire år tidligere døde Arnes mor av nettopp hjernesvulst.
Ingen garanti
Bjørn Kevin prøver å ta det inn over seg, det legen har fortalt at skjer inni hodet hans. – Det var ikke lett.
Jeg følte jeg fikk dødsdommen som
15-åring. Det kjennes kaotisk og tåkete da Annette må ringe moren, som passer de minste. Ikke bare må hun fortelle om en svært alvorlig diagnose. Samtalen må også handle om praktisk logistikk rundt en fire- åring og en femåring. For nå trenger de hverandre på sykehuset, Bjørn Kevin, Annette og Arne. Neste adresse er nemlig Rikshospitalet i Oslo. Dit skal 15-åringen umiddelbart fraktes i ambulanse. På Riksen blir han lagt inn på nevrokirurgisk avdeling for barn og unge. Et kortisonpreparat skal få ned hevelsen svulsten forårsaker i hodet. Mamma er skeptisk, for hun vet at medikamentet kan tulle til blodsukke- ret til sønnen. Hun får rett. Blodsuk- keret fyker til værs. En spesialist på Ullevål må bistå, slik at all behandling tar hensyn til diabetesdiagnosen.
6 HJERNE DET : 1/2024