Page 24 - Hjerne Det! 4/2024

Emma har to hjerneoperasjoner, strålebehandling og mange sykehusdøgn bak seg. Her er bilder fra hennes behandlingsløp. ALLE FOTO: PRIVAT
Hjernesvulst
Høsten kommer, og hun starter på SVGS. Ettersom hun nå er kvitt stresset med pendlingen, bør formen bli bedre, tenker hun. Men slitenheten og hodepinen er der fortsatt, så hun prøver å finne andre løsninger for å bli bedre.
– Jeg prøvde blant annet naprapat- behandling og akupunktur. Men det hjalp ikke. En septemberdag i 2013, omtrent tre uker etter skolestart, får hun et nytt hodepineanfall. Denne gangen blir hun sengeliggende i flere dager. Hodet sprenger og hun er kvalm. Hun får migrenemedisin, men den hjelper ikke. Dagene går, og hun blir bare verre og verre. Det bærer til legevakta i Sandefjord. Der tror de ansatte at hun har hatt hjerneblødning.
Ferden går raskt videre til syke- huset i Tønsberg, hvor det blir tatt både CT og MR av hodet hennes.
CT-bildene viser ingenting. MR- undersøkelsen finner derimot svaret på hva som er galt med ungjenta. Den viser at hun har en svulst i hjernen.
– Legene fant ut at jeg hadde en hjernesvulst midt i hjernen. Den var 4x4 cm stor, og all spinalvæsken i hjernen hadde stoppet på grunn av den.
– Hva tenkte du da den beskjeden kom?
Emma blir stille. Hun bruker litt tid på å formulere svaret. – Vet du hva, jeg tror ikke jeg skjønte det helt. Jeg var så sliten og dårlig, og hadde nesten gitt litt opp. Men jeg husker at mamma knakk helt sammen.
I grevens tid
Etter MR-funnet sendes hun med ambulanse til Rikshospitalet, hvor hun blir operert få dager senere.
Der får vite at hun kom i grevens tid.
– Hadde jeg ikke kommet på sykehuset den dagen, hadde det gått galt. Ja, da hadde jeg dødd. Ifølge legene ville det ha skjedd brått, og trolig i løpet av kort tid.
Selve operasjonen gikk bra, men legene klarte ikke å få ut hele svulsten, som viser seg å være ondartet.
– For å unngå skader på hjernen, måtte de la noen svulstrester være igjen, sier Emma, og legger til at svulsten hun hadde både var sakte- voksende og veldig sjelden.
Den høsten er hun på sykehuset i noen uker. Først en uke på Riksen, før hun blir overført til Tønsberg. Når hun etter hvert skrives ut, er formen laber.
– Jeg var veldig sliten og dårlig, sier hun, og fortsetter: – I tillegg var den høyre siden lammet. Den måtte jeg trene opp igjen. Hjernen min fungerte heller ikke som den skulle. Jeg husker at folk måtte gi meg den samme beskjeden fem ganger, før jeg klarte å huske hva de hadde sagt.
Tilbakefall
Emma er imidlertid fast bestemt
på at hun skal tilbake på skolen igjen. For all tiden på sykehuset har gitt henne en drøm: Hun vil bli sykepleier. For å få til det må hun først fullføre videregående.
– Jeg ble inspirert av flere av sykepleierne jeg møtte på sykehuset. Hun kommer seg tilbake på skolen. Men det tar tid, og det siste året på videregående tar hun over to år.
– Store konsentrasjons- og hukom- melsesproblemer gjorde at jeg måtte bruke et år ekstra. Men jeg ble ferdig, sier hun, og smiler.
Etter videregående trenger hun en pause. Det gjør at ferden går til
Vestlandets vakre skjærgård. Rettere sagt til Bømlo Folkehøgskule, hvor hun er i et år.
– Det var et fint år, som også ga meg fem uker med freds- og solidari- tetsarbeid i Afrika. 28-åringen smiler når hun tenker tilbake på denne tiden. Den ga henne mange gode minner og en pause fra sykdomslivet. Før hun forlot Sandefjord til fordel for Bømlo
og Afrika fikk hun imidlertid vite at hjernesvulsten muligens var tilbake. – Etter en MR-sjekk sommeren
2015 fikk jeg beskjed om at restsvul- sten trolig hadde startet å vokse litt igjen. Men alt var så usikkert, for MR- bildene var vanskelige å tyde. Så jeg valgte å dra til Bømlo, selv om jeg visste at jeg muligens hadde tilbakefall.
En ny MR-undersøkelse året etter ga henne et klart svar: Kreften var tilbake igjen.
– Jeg var på en måte forberedt,
så jeg tenkte bare at det skulle gå bra.
Hun blir operert i oktober 2016. Men svulsten sitter vanskelig til,
så heller ikke denne gangen får legene ut alt.
– Det kunne fort ha gitt store skader. Så en del av svulsten ble igjen. Strålebe- handling Sandefjord-jenta får beskjed om at såkalt protonbehandling kan hjelpe henne. Men denne formen for strålebehandlingen finnes ikke i Norge på dette tidspunktet. Hun sendes derfor til tyske Heidelberg. Rett før jul setter hun kursen dit, for å lage en strålemaske til ansiktet. Deretter bærer ferden tilbake til Sandefjord, hvor det blir julefeiring.
I januar 2017 er hun tilbake i den tyske storbyen for behandling. Moren hennes er med som en viktig støtte- spiller.
– Jeg fikk stråling i fem uker. Mamma var der hele tiden, og vi ble godt kjent. Vi levde i en egen boble, sier 28-åringen.
I februar er mor og datter tilbake
i Sandefjord igjen. Noen uker senere sjekkes sistnevnte via både MR og CT. Friskmeldingen hun ønsker seg kommer derimot ikke.
– Legene var usikre på om all kreften var borte, for det døde og levende vevet var så likt. Så de kunne ikke friskmelde meg, forklarer Emma.
I starten var det vanskelig. Hun visste ikke om hun var syk eller frisk, samtidig som hun skulle leve som normalt.
24 HJERNE DET : 4/2023