Page 15 - Forskningsetikk 1-2024

Hvordan dele flere forskningsdata samtidig som
etikk og personvernlovgivning ivaretas? Det er
Kirsti Klette opptatt av. Foto: UiO
på. Samtidig kan materialet ha stor kul-
turhistorisk verdi, forklarer Lien.
En gordisk knute
Forskningsprosjektet har resultert både i
vitenskapelige artikler og en bok, Hytta:
Fire vegger rundt en drøm. Lien plukket ut
de intervjuene hun mente var særlig godt
egnet, og begynte å vaske dem. Spesielt
sensitive deler ble fjernet, og informasjon
som kunne identifisere deltageren eller
dens nærmeste, ble endret eller fjernet slik
at utenforstående ikke ville gjenkjenne
deltagernes identitet (pseudonymisering).
To av hovedkildene fikk presentert
vaskede intervjuer, nytt informasjonsskriv
og ny samtykkeerklæring. Den første
informanten ga klarsignal for egen del,
men så en utfordring knyttet til barna,
som hadde vært med i intervjusituasjonen.
Hva ville de ønske om fem eller ti år?
Kunne de da få sine data slettet?
– Forskeren er i praksis den eneste
som kan finne igjen pseudonyme
deltagere i et forskningsmateriale. Det
skaper utfordringer for langvarig lagring
i dataarkiv, sier Lien.
– Vi kunne ikke love full anonymisering,
og vi kunne ikke love dem å slette deres
data i framtiden. Det var en gordisk
knute, beskriver hun.
Så kom responsen fra den andre
kilden – og det ble bråstans.
– Hun sa bare: «Du kan ikke bruke
noe. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, alt
blir gærent.» Hun var i utgangspunktet
en veldig positiv informant, og hadde
bidratt med svært viktig informasjon.
Men det var stor forskjell på det som
hadde blitt med i boka, og råmaterialet
jeg satt på. Det er snakk om unike
historier som ville kunne være gjen-
kjennbare for slekta.
«Dette går ikke»
Det var hytteelskeren Anne Sigrid som stakk
kjepper i hjulet nesten før det hadde begynt
å rulle. Til Magasinet Forskningsetikk
forteller hun om mange og gode samtaler
med Lien over flere år, og at det var gøy å
reflektere rundt temaet hytte og familie
samtidig som det oppstod et slags
«psykologrom».
Hun opplevde at det var veldig orden
på alt underveis, fra samtykkeerklæring
til godkjenning av opplysninger som
kunne publiseres.
– Da Marianne fortalte at de ville
prøve å åpne opp og dele dataene, tenkte
jeg at det kan de sikkert. Men jeg hadde
glemt hvor personlig det var, og mye
omhandlet også svigerforeldre, barn,
ektefelle og andre. I tillegg var det et
veldig muntlig materiale, forteller Anne
Sigrid.
– Da jeg begynte å stryke, innså jeg at
dette går ikke. Teksten som ble igjen,
ville være meningsløs, fortsetter hun.
Er det verdt det?
Nå er Lien i tvil om hun skal fortsette
forsøket på å dele hyttedataene. Det er
tidkrevende å vaske de øvrige intervjuene.
Hun er redd hun vil sitte igjen med de mer
«kjedelige» dataene, mens det spennende
forsvinner på veien.
– De beste dataene har jeg også
allerede delt gjennom publikasjoner.
Da må vi vurdere hva tilleggsverdien er
av å dele resten, påpeker Lien.
Forsøket på deling foregikk etter at
selve forskningen var ferdig. Normen
som anbefales i kvalitativ forskning, er å
be deltagerne samtykke til deling fra
starten av. Men Lien frykter at et carte
blanche til framtidig bruk vil utfordre
tilliten mellom deltager og forsker.
Hytteeier Anne Sigrid tror i alle fall det
ville påvirket samspillet med Lien.
– Jeg tror ikke samtalene hadde blitt
like gode, sier hun.
Nye muligheter
Klette understreker imidlertid at kvalitative
forskningsdata sjelden vil være helt åpne.
Hun ser for seg at ulike former for tilgang
kan gis av en røkter ut fra søknader hvor
konkret bruk er beskrevet.
– Uansett er det viktig at deling ikke
blir den enkelte forskers ansvar. Det krever
systemisk tenkning, på disiplin- og
instituttnivå, og det trengs både infra-
struktur og personressurser.
Klette løfter også fram åpningen i GDPR
for å bruke allmenn interesse i stedet for
samtykke som lovlig behandlingsgrunnlag.
Det etiske samtykket må uansett ivaretas,
men fleksibiliteten rundt infor-masjon og
deling av data øker.
– Dette kan løse noen av utfordringene,
og vi jobber med å få flere til å prøve ut
denne muligheten.
Selv om det er vanskelig å dele, må
heller ikke sosialantropologifeltet gi opp,
mener Lien. Etnografiske data med lyd
og bilde kan potensielt gjenbrukes av
flere, for eksempel språkforskere, eller
som visuelle vitnesbyrd for ettertiden.
– Samtidig må vi akseptere at ikke alle
data kan være FAIR, men likevel ha en
verdi, fastholder hun, og minner om at
fagets viktigste formidling skjer gjennom
bøker.
– Der kan verdifullt materiale gjengis
med en slik detaljrikdom at det kan
brukes på ulike måter.
Jeg hadde glemt hvor personlig det var, og mye
omhandlet også svigerforeldre, barn, ektefelle og andre.
Anne Sigrid
FORSKNINGSETIKK | NR. 1 | 2024 15