Page 17 - Forskningsetikk 1-2024

Relevant og tilpasset opplæring opptar
prodekan Mathilde Skoie.
Foto: UiO
Winther beskriver det som en øye-
åpner da hun hadde et vikariat i sekre-
tariatet i De nasjonale forskningsetiske
komiteene etter studiene.
– Det føltes litt som å bli innviet i
forskningens verden, litt som å bli tatt i ed
på samme måte som prester og presidenter.
«Dette er det som er normsamfunnet
vårt, som danner rammene for det vi
gjør, og som vi lover dyrt og hellig å leve
opp til.»
Liker samtaler om det ulike
For Kjetil Fretheim, som er professor i
diakoni og etikk ved MF Vitenskapelig
høgskole, har forskningsetikk vært en
del av håndverket og noe han har vært
spesielt opptatt av helt siden teologi-
studiene på 1990-tallet.
Engasjementet førte ham først til
Regionale komiteer for medisinsk og
helsefaglig forskning (REK). I dag er han
medlem i både Den nasjonale forsknings-
etiske komité for humaniora og sam-
funnsvitenskap (NESH) og Nasjonalt
utvalg for vurdering av forskning på
menneskelige levninger (Skjelettutvalget).
– Forskningsetikk er på én måte noe
som er felles, og som vi alle er enige om.
Samtidig vektlegges og tolkes forsknings-
etiske hensyn litt forskjellig innenfor
ulike tradisjoner, og konkrete forsknings-
prosjekter må gjøre sine vurderinger. Jeg
liker samtalene og refleksjonene rundt
dette, forteller Fretheim.
Det er godt mulig at han også vil by på
et forskningsetisk fugleperspektiv i sine
bidrag til Ærlig talt-spalten. Siden 2017
har han nemlig vært prorektor ved MF
vitenskapelig høgskole, og før det
avdelingsleder.
– Jeg er opptatt av hvordan vi som
institusjon følger opp det forsknings-
etiske ansvaret. Hva betyr det å sørge
for god opplæring og å legge til rette
for arenaer der man kan ha gode
forskningsetiske samtaler? Og hvordan
holder vi den forskningsetiske
bevisstheten oppe?
Publisering, plagiat og poesi
Vår fjerde spaltist, Mathilde Skoie, har
nylig gjennomført en aldri så liten
reform. Skoie er prodekan for forskning
og forskerutdanning ved Humanistisk
fakultet ved Universitetet i Oslo. Hun
forteller at ph.d.-kurset i etikk ble
ansett som både for overfladisk og for
omfattende.
– Nå har vi endret det. Alle deltar på
en liten felles første del om grunn-
leggende forskningsetikk, mens i del
to går de til hver sin mer fagnære bolk.
Slik skal kurset bli mer relevant samtidig
som alle får noe grunnleggende – og
slik kan jeg sove godt om natta.
Til vanlig er Skoie professor i latin.
Hun er også medlem i Det nasjonale
publiseringsutvalget. Mens den
romerske poesien i Skoies doktor-
avhandling ikke bød på de store
dilemmaene, har hun etter hvert erfart
at forskningsetikk også er viktig innen
fag som historie og filosofi.
– Det kan handle om arkiver og
hvem som har tilgang til dokumenter.
Og antikke monumenter på museum,
hvem eier dem? Det er også mange issues
rundt utgivelse av upubliserte tekster, for
eksempel tilgang til materiale som andre
jobber med.
Akkurat nå er hun urolig for at stu-
dentene er for opptatt av plagiat.
– Nesten alle studentene jeg veileder,
bruker opp tiden sin på å spørre om
riktig kildehenvisning. Nesten ingen
vil diskutere framgangsmåten eller
argumentasjonen de har tenkt å bruke,
eller om de bør finne noe annen litte-
ratur. Det er et tankekors, sier Skoie.
For matematiker Jo Røislien kom
forskningsetikken «snikende».
Foto: Magne Risnes
Hannah Winther forsker på
genredigering av dyr.
Foto: Kamilla Østerberg
Kjetil Fretheim liker å diskutere
forskningsetikk.
Foto: MF vitenskapelig høyskole
FORSKNINGSETIKK | NR. 1 | 2024 17