Page 16 - Forskningsetikk 1-2024

Jeg liker meg veldig godt alene og er
ikke så glad i å stikke meg fram.
Samtidig er jeg flink til det, og jeg
synes formidling i offentligheten er viktig.
Da er det bare å innse at det må bli en av
arbeidsoppgavene man har i livet, sier
Røislien.
Han ble kjent for folk flest gjennom
tv-programmet Siffer, en underholdnings-
serie fra 2011 om tall, matematikk og
statistikk. Nå er han professor i medisinsk
statistikk ved Universitetet i Stavanger,
seniorforsker ved Stiftelsen Norsk Luft-
ambulanse og medlem i Den nasjonale
forskningsetiske komite for medisin og
helsefag (NEM).
Røislien er en av dem som tar over
stafettpinnen fra de fire som har skrevet
for Ærlig talt-spalten siden 2020.
Spaltistene skal by på ærlige og personlige
tanker om forskningsetikk. I sitt første
bidrag (s. 27) reflekterer Røislien over
hvilke forskningsetiske forpliktelser han
har som formidler. Er det greit at han
snakker til folks følelser heller enn å bare
levere fra seg fakta?
Kom snikende
Røislien forteller at forskningsetikken er
noe som har kommet snikende etter hvert
som han har beveget seg lenger og lenger
vekk fra den abstrakte matematikken og
over i medisinsk forskning.
– Matematikk er den eneste kunnskapen
vi har som enten er riktig eller gal. Det
finnes ingen gråsoner. Svaret blir det
samme uansett hvem som regner på det,
og ingen blir påvirket av regnestykket.
For matematikere er forholdet til etikk
derfor heller ikke spesielt framtredende,
forteller Røislien.
– Den typen ting diskuterte vi aldri
mens vi studerte. Men med én gang man
tråkker over i fagfelt der matematikken
skal brukes til noe, som naturvitenskap
og teknologi, blir etikken relevant. Da
skal man bygge maskiner, lage algoritmer
og gjøre ting som kan påvirke samfunnet.
Selv hadde han en skjellsettende
opplevelse da han var nyutdannet og
begynte som statistiker og forskningsvei-
leder ved Rikshospitalet. Hans oppgave
var å hjelpe forskere med statistikken i
deres forskningsprosjekter. Ett av
oppdragene fikk ham til å nøle.
– Jeg tenkte «hah … dette er jeg ikke
så sikker på om jeg vil hjelpe til med, for
jeg vet ikke om jeg er enig i at vi skal
forske på dette». Da påpekte en av de
andre statistikerne at prosjektet var
godkjent av medisinske forsknings-
komiteer, så det var ikke opp til meg.
Røislien følte seg fanget. Nå er
spørsmål rundt hva man skal og ikke
skal forske på, og hvordan det bør gjøres,
noe av det som opptar ham mest.
– Litt som å bli tatt i ed
Magasinets andre spaltist, Hannah
Winther, er en ivrig skribent. Hun er
redaktør i forlaget H//O//F, og har
tidligere vært redaktør i nettidsskriftet
Salongen. Winther leverte nylig doktor-
avhandlingen sin ved Institutt for filosofi
og religionsvitenskap ved NTNU og er nå
postdoktor samme sted. Der forsker hun
hovedsakelig på etiske problemstillinger
knyttet til genredigering av dyr.
– Genredigering er et tema som reiser
mange forskningsetiske spørsmål, deri-
blant hva man kan man gjøre mot dyr og
mennesker, og hva slags forskning man
kan ta i bruk i samfunnet.
Spenningsfeltet mellom teknologi og
etikk er noe Winther er generelt opptatt
av: Hvordan ivareta personvern i stor-
dataenes tidsalder? Hvilket ansvar har man
som forsker når man delegerer ansvar til
kunstig intelligens og maskiner?
– Der blir det veldig synlig at forsknings-
etikk ikke bare er et viktig fundament i
forskningen. Det er også en del av
forskningsfronten og med på å styre
hvilken retning samfunnet utvikler seg i.
– Jeg er ikke så glad i å
stikke meg fram
Matematiker Jo Røislien liker ikke rampelyset. Likevel kjenner mange
ham fra tv, og nå blir han spaltist i Magasinet Forskningsetikk. Det gjør
også Hannah Winther, Kjetil Fretheim og Mathilde Skoie.
TEKST ELIN FUGELSNES
Det føltes litt som å bli innviet i forskningens
verden, litt som å bli tatt i ed på samme måte
som prester og presidenter.
Hannah Winther
16 FORSKNINGSETIKK | NR. 1 | 2024