Page 24 - Forskningsetikk 1-2024

FORSKNINGSETISK HISTORIE
Da forsøksdyr var sjelløse
maskiner
Bruk geiter og griser fremfor aper hvis du skal gjøre forsøk på hjernen i
levende dyr –så slipper du å se det ubehagelige uttrykket til apen når den
blir dissekert. Slik lød anbefalingen i oldtiden.
TEKST LARS KLUGE
For mer enn 2500 år siden kuttet
Alkmaion fra Kroton synsnerven på
en levende hund og kunne slå fast at
hunden deretter ikke så noe som helst.
Eller kanskje var det ikke Alkmaion som
kuttet synsnerven, og kanskje var det ikke
en hund. Men det er ikke poenget, de
første kjente dyreforsøkene ligger så langt
tilbake i tid at vi ikke vet akkurat hva som
skjedde.
Det som er sikkert, er at noen kuttet
synsnerven på et dyr, og at dette dannet
grunnlaget for Alkmaions kunnskap om
sanseapparatet. Han kunne dermed
beskrive hvordan sanseorganene våre
har forbindelser til hjernen, og anta at
nettopp hjernen er sentralen for hvordan
vi oppfatter verden.
Så lenge mennesker har studert
medisin og anatomi, har forsøksdyrene
gitt oss verdifull kunnskap – og etter
hvert store etiske utfordringer. Vår
kunnskap om anatomi er i stor grad
bygget på viviseksjon, altså disseksjon
av levende forsøksdyr. I tillegg kommer
selvfølgelig disseksjon av døde dyr og
mennesker.
Et par hundre år før vår tidsregning
studerte grekerne Erasistratos fra Kea og
Herofilos blodsystemet hos levende dyr.
De kunne da ved selvsyn se at hjertet
støtvis presset blod ut i blodårene og altså
var en pumpe. De to ble også beskyldt for
å ha dissekert levende kriminelle
mennesker.
Vi vet ikke om dette er riktig, men det
som er sikkert, er at det den gang ikke
fantes noen bedøvelse, hverken for dyr
eller mennesker. Det var situasjonen helt
frem til midten av 1800-tallet.
Ingen dyreetikk
Den rådende oppfatningen i oldtiden var
at dyr ikke hadde noen personlighet og
derfor ingen rettigheter. Legen og
filosofen Galenos fra 130–210 anbefalte
likevel å bruke geiter og griser fremfor
aper ved forsøk på hjernen. Så slapp man
det ubehagelige ansiktsuttrykket til apen
når den ble dissekert. Å skjære i levende
dyr uten bedøvelse ble altså mer sett på
som et estetisk problem enn et etisk.
I middelalderen var oppfatningen at
det var så stor forskjell på mennesker og
dyr at dyreforsøk ikke hadde noen verdi.
Først med renessansen hentet man frem
de gamle antikke tekstene og begynte igjen
å studere dyr for å lære om mennesket.
William Harvey (1587–1657)
undersøkte mer enn 80 forskjellige dyre-
arter, og flere vitenskapsmenn fulgte i
hans fotspor. Noe av antikkens oppfatning
om anatomi hos dyr og mennesker ble
bekreftet, andre ting motbevist.
Kunnskapen om blant annet respirasjon,
blodsirkulasjon, blodtrykk og fordøyelses-
system ble kraftig utvidet, i stor grad
gjennom viviseksjon.
Å skjære i levende mennesker i
vitenskapens navn, kriminelle eller ikke,
ble oppfattet som helt uakseptabelt. Men
forskerne hadde ingen betenkeligheter
med å dissekere levende dyr.
Den franske filosofen René Descartes
(1596 – 1650) mente dyr var maskiner
uten sjel. Han forsvarte nytten av
viviseksjonen ved å hevde at dyr var
maskiner som rent mekanisk lignet på
mennesker. Samtidig forsvarte han det
etiske aspektet ved å hevde at de ikke var
noe mer enn maskiner.
Dyr var riktig nok skapt av Gud, og
dermed mye mer avanserte enn
menneskeskapte maskiner, men de var
sjelløse. Descartes utførte selv vivi-
seksjon av dyr og mente skriket han hørte,
kunne sammenlignes med knirkingen i et
urverk.
I middelalderen var oppfatningen at det var så
stor forskjell på mennesker og dyr at dyreforsøk
ikke hadde noen verdi.
24 FORSKNINGSETIKK | NR. 1 | 2024