Page 27 - Forskningsetikk 1-2024

Å ha kunnskap er én ting. Å formidle den er noe annet. Hvor går grensen
for hvilke grep vi kan tillate oss når vi formidler forskning?
ÆRLIG TALT
Våre andre faste spaltister
er Kjetil Fretheim,
Mathilde Skoie og Hannah
Winther
Uetisk forskningsformidling?
Jo Røislien
professor i medisinsk statistikk
ved Universitetet i Stavanger,
seniorforsker ved Stiftelsen
Norsk Luftambulanse og
medlem i Den nasjonale
forskningsetiske komite for
medisin og helsefag (NEM)
Under pandemien ledet jeg et prosjekt der vi
forsket på effektiv formidling av vitenskap. Vi
gjennomgikk eksisterende forskning, gjorde
intervjustudier og observasjonsstudier, og
gjennomførte storstilte eksperimenter.
Basert på forskningen vår laget jeg en sjekk-
liste for effektiv formidling, oppsummert i
akronymet TENK: tillit, emosjoner, narrativer
og kreativitet. Vi må snakke til folks følelser, vi
må fortelle historier heller enn å kun avlevere
fakta, og vi må finne nye måter å si det samme
på, for å fange folks oppmerksomhet og holde
på den.
Teite Morgenbladet
Våren 2023 ga jeg ut boka TENK før du snakker –
slik når du fram med budskapet om sjekklisten
TENK. I de avsluttende kapitlene skrev jeg blant
annet om hvorfor de som formidler falske
nyheter, lykkes: fordi en slik formidling gjør
akkurat det TENK-modellen sier man bør gjøre.
Jeg var godt fornøyd med at vi i forsknings
prosjektet hadde funnet ut noe håndfast om
hvordan vitenskap bør formidles for å nå bredt
ut. Morgenbladet, derimot, var ikke like fornøyde.
De anmeldte boka og skrev at, jo da, boka er
godt skrevet og alt det der. Men de var ikke
fornøyde med at jeg ikke hadde reflektert rundt
konsekvensene av en slik formidlingsformel.
Jeg ble sur, så klart, og syntes Morgenbladet
var teite. Men – så er det ikke fullt så svart -
hvitt, da. Det er det sjelden.
Grenseløs forskningsformidling
Skal vi ha et forskningsbasert samfunn, må
forskningsresultatene komme seg fram til dem
som kan ha nytte av dem. Samtidig er den
internasjonale forskningen på formidling ganske
klar på at det å kun levere fra seg en bunke med
fakta og tro at jobben er gjort, fungerer ganske
dårlig.
Når vi formidler til forskere fra eget fagfelt,
kan vi bruke et teknisk språk, og fylle på med
detaljer, mens til forskere i andre fagfelt må
vi moderere oss noe. Til beslutningstakere og
befolkningen for øvrig er ikke engang moderasjon
nok. For å nå fram til folk med helt andre
bakgrunner og interesser enn oss selv må vi
både forenkle og eksemplifisere. Men hvor går
grensen for hva vi kan tillate oss av formidlings-
grep for å nå fram med det vi har funnet ut?
Hva gjør det med et samfunn når forskere blir
historiefortellere, og aktivt henvender seg til
mottakerens følelser, heller enn å nøytralt
formidle fakta?
Bør vi som forskere ta med oss våre idealer
om objektivitet og en avmålt distanse til det vi
studerer, inn i forskningsformidlingen, slik vi
tradisjonelt har gjort, til tross for at det beviselig
ikke fungerer så godt? Fordi vi skal være
nøytrale? Risikerer vi å miste T-en vår på veien
om det blir for mye ENK?
Eller er det mer uetisk å ikke bruke forsknings-
resultatene om hvordan kunnskap bør formidles,
for å nå fram, når resultatene faktisk finnes?
Uetisk, jeg?
Akronymet TENK er nyttig for alle som har noe
viktig de vil formidle. Men det har også en
slagside. Det inneholder nemlig ingen F for fakta
eller S for sannheten. Verken F eller S er blant
nøkkelfaktorene for å lykkes i å nå fram med det
man har på hjertet.
Jeg fortsetter å reise rundt og holde foredrag
om hvordan flate fakta og lister med kulepunkter
fungerer dårlig for å nå ut til andre med fag-
informasjon. Jeg fortsetter å promotere hvordan
følelser og historier og kreative formidlingsgrep
er viktige for nå fram til mottageren.
Er det uetisk av meg?
FORSKNINGSETIKK | NR. 1 | 2024 27