Page 39 - Forskningsetikk 2-2020

FORSKNINGSETISK HISTORIE
men det var ingen leger som ville drive med eksperimentell behandling på den kongelige familie. Rykter fra andre land om at dette var en bra metode, og to vellykkede behandlinger i England, var ikke nok. De spurte derfor kongen om han ikke hadde noen dødsdømte han kunne stille til disposisjon, og det hadde han.
Elizabeth var én av de seks, tre menn og tre kvinner, som ble valgt ut. De var alle dømt for tyveri, fem av dem til døden, og de sverget på at de aldri hadde hatt kopper.
I august 1721 ble alle de seks snittet i begge armene og det høyre benet, og sårene ble påført puss fra kopper. Behandlingen ble gjentatt få dager senere. Fem av forsøkskaninene utviklet som ventet en mild form for kopper, med få blemmer. Det viste seg at den sjette hadde løyet: Han hadde hatt kopper året før. Men det bare økte verdien av eksperimen- tet. Nå bekreftet det i tillegg at den som hadde hatt sykdommen, var immun også ved inokulasjon.
Massiv eksponering for kopper
Fangene ble sluppet fri, men for Elizabeth var ikke livet som forsøksdyr over. For var de virkelig blitt helt immune? For å være på den sikre siden ble Elizabeth satt til å stelle en tjener som var syk av kopper. Da hun holdt seg like frisk, fikk hun beskjed om å sove i samme seng som en ti år gammel gutt med alvorlig koppesykdom.
Etter ti uker med massiv eksponering for de mest alvorlige tilfeller av kopper fikk Elizabeth reise hjem, fortsatt uten noen tegn til sykdom.
Kort tid senere ble hun igjen anklaget for tyveri, sendt til De vestindiske øyer og solgt til tvangsarbeid.
Dødeligheten ved inokulasjon var til slutt nede i en–to prosent. Det var langt lavere enn ved kopper, som mange anså som en sykdom det var umulig å unngå.
De vakre budeiene
– Jeg kan ikke få kopper, for jeg har hatt kukopper, hadde en ung budeie en gang sagt til landsbylegen Edward Jenner i Gloucester. Blant folk i England var det en kjent sak at budeiene var de vakreste jentene – for de hadde ikke koppearr. Men legene så på det som overtro at den milde sykdommen som smittet mennesker som jobbet med kyr, skulle beskytte mot vanlige kopper.
Jenner kunne likevel ikke glemme det den unge budeia hadde sagt, og i
mai 1796 påførte han den åtte år gamle fattiggutten James Phipps kukopper, fra blemmer på hånden til en smittet budeie. James fikk bare noen få blemmer som forsvant etter et par uker. Så ble han inokulert med vanlige kopper, uten at det ga noe utslag. Senere skal James Phipps ha blitt inokulert rundt 20 ganger med vanlige kopper for å vise effekten av vaksinen, og han ble aldri syk.
Hevder ingen har reddet flere liv
Mange har kritisert Jenner for å bruke en fattiggutt som forsøkskanin. De som har forsvart ham, har hevdet at alternativene var verre. Risikoen for å få kopper var stor, og dermed også risikoen for å dø.
Inokulering med vanlige kopper, som var blitt ganske utbredt, var heller ikke ufarlig. Det var rimelig å anta at inokulering med den ufarlige sykdommen kukopper innebar en lavere risiko, en antagelse som skulle vise seg å være riktig.
Doktor Edward Jenner betraktes i dag som oppfinneren av den moderne vaksine, og det er blitt hevdet at ingen har reddet flere menneskeliv enn landsby- legen fra Gloucester.
I 1980 kunne WHO, takket være vaksinen, erklære kopper for utryddet.
Kilder: American Society for Microbiology; Tidsskriftet Den norske legeforening; The History of Inoculation and Vaccination, London 1913; Australian Broadcasting Corporation; London Historians.
FORSKNINGSETIKK | NR. 2 | 2020 39
Inokulasjon og vaksine
• Inokulasjon: Å påføre smitte fra en sykdom gjennom snitt i huden for å gi immunitet mot sykdommen. Ga normalt mye mildere sykdom enn ved naturlig smitte. Smitten ble oftest tatt fra en person som var inokulert og ikke naturlig smittet.
• Vaksinasjon: Å tilføre kroppen en svekket mikrobe (virus eller bakterie), bare deler av mikroben eller noe som ligner mikroben det skal beskyttes mot. Fordi verdens første vaksine inneholdt kukopper, kommer ordet vaksine av vacca, som betyr ku på latin.
Forsøkspersoners rettigheter
• Forsøkspersonene må gi informert samtykke og kan trekke seg når de ønsker det.
• Rettighetene til forsøkspersonene og deres sikkerhet og velferd går foran vitenskapelige og samfunns- messige interesser.
• Sårbare grupper har særskilt krav på beskyttelse.
• Forsikring skal dekke eventuelle skader på forsøkspersonene.
• Godkjenning må gis av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, og Statens lege- middelverk må ikke ha innsigelser.
Kilde: Forskrift om klinisk utprøving av lege- midler til mennesker, Helsinkideklarasjonen.