Page 18 - Forskningsetikk 2-2021

– Mangler viktig katastrofekunnskap
Overdreven frykt for å legge for mye på Utøya-ofrene og deres nærmeste hindret viktig forskning etter 22. juli 2011, mener katastrofeforskere.
Vår første impuls er å beskytte sårbare individer, slik som de overlevende etter Utøya. I en akutt situasjon må samfunnet sørge for at de rammede får nødvendig beskyttelse, støtte og hjelp. Men vi må også spørre oss om det utelukker muligheten for å invitere dem inn i forskning, sier Grete Dyb.
Hun er forskningsleder ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress, NKVTS, og professor i barne- og ungdomspsykiatri ved Universitetet i Oslo. NKVTS har ansvaret for Utøya-studien, som handler om hvordan terroren har påvirket liv og helse hos de overlevende og deres foreldre.
Dyb opplevde at helsemyndighetene var veldig opptatt av hva de berørte ville tåle, og hva det var riktig å utsette dem for etter terrorangrepene. Dette var også et hovedtema i den nasjonale koordinerings- gruppa for 22. juli-forskningen.
– Mantraet var: De berørte må ikke overbelastes, minnes Dyb.
Gode konsekvenser
Men hva med den andre siden av vekt- skåla, der forskningens nytte legges? Dybs erfaring er at det ikke ble gjort en grundig nok vurdering av hva samfunnet faktisk ville sitte igjen med av nødvendig kunn- skap etter 22. juli 2011.
– Den revisjonen ble i alle fall tatt lettere på enn revisjonen av hvor belas- tende det kunne være å bli invitert inn i forskning.
Holdningen til forskning i den første fasen etter terrorangrepene var «svært restriktiv», mener Dyb. Det erfarte også forskerne ved Senter for krisepsykologi
77 mennesker ble drept under terrorangrepene på Utøya og i Oslo 22. juli 2011. Foto: Mads Nissen / NTB
TEKST ELIN FUGELSNES
ved Universitetet i Bergen da de skulle kartlegge den psykososiale oppfølgingen av de etterlatte etter drapene på Utøya.
– Vi hadde en stor diskusjon med etisk komité rundt aktivt samtykke, rekruttering og kontakt med de etterlatte, forteller Pål Kristensen, som er førsteamanuensis ved senteret. Han har også vært prosjektleder for oppfølgingsstudien av de etterlatte.
En viktig bekymring var at mennesker
i sårbare situasjoner kunne oppleve forsk- ningen som retraumatiserende. For å unngå dette måtte ikke forskere kontakte de berørte for tidlig, eller ta direkte kontakt ved for eksempel å ringe eller sende SMS.
– Konsekvensen av denne restriktive holdningen er at samfunnet kan ha gått glipp av viktig kunnskap, fastslår Dyb.
Forskning kan bidra til hjelp
Vi mangler kunnskap om langtidsvirknin- gene etter traumatiske hendelser som et terrorangrep, men særlig om hvordan mennesker har det i de første ukene og månedene, ifølge Dyb og Kristensen. Denne fasen må kartlegges bedre, blant annet for å kunne gi bedre akutt hjelp
og bistand, mener de.
Dyb viser til at mange studier kommer
i gang først et års tid etter hendelsene og
18 FORSKNINGSETIKK | NR. 2 | 2021