Page 25 - Forskningsetikk 2-2022

Elisabeth Staksrud er profes- sor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.
Våre faste spaltister er
Jan-Ole Hesselberg, Bjørn Hofmann, Norunn Myklebust og Elisabeth Staksrud.
Etter et krevende arbeid får jeg bekreftet at artikkelen vår endelig er sendt inn til tidsskriftet. Som avtalt er min gode kollega oppført som førsteforfatter og jeg som medforfatter. Men sammen med våre navn dukker det nå opp et for meg ukjent navn.
Medforfatterskap er akademias svar på været. Alle har meninger, alle har erfaringer, alle kan gi råd, men det er vanskelig få organisert det skikke­ lig. I 2021 publiserte Den nasjonale forsknings­ etiske komité for samfunnsvitenskap og huma­ niora (NESH) nye forskningsetiske retningslinjer. Der ble Vancouver­reglene for medforfatterskap, utviklet av International Committee of Medical Journal Editors (ICMJE), kastet ut til fordel for anbefalende retningslinjer mer tilpasset det brede HumSam­feltet. Der presiseres det hva som skal til for å regnes som forfatter:
Alle som har gitt vesentlige bidrag til prosjektet, bør gis anledning til å delta i det videre arbeidet frem mot publisering. Det er ikke tilstrekkelig å bare bidra med data­ innsamling, veiledning eller finansiering for å bli oppført som medforfatter. Andre bidragsytere bør krediteres eller takkes
i fotnoter, forord eller en sluttmerknad. Alle former for såkalt æresforfatterskap er uakseptabelt. En person som ikke har gitt et vesentlig bidrag, skal ikke stå oppført som forfatter (NESH2021, punkt 9).
Jeg kjenner disse retningslinjene godt. Svært godt. Jeg var med på å revidere dem. De er enkle å forholde seg til. Vi skal «... respektere andres bidrag og følge anerkjente normer for medforfat­ terskap og samarbeid». Piece of cake.
Jeg sender min kollega en e­post. Lurer på om det har skjedd en misforståelse. Hen vil ikke svare skriftlig, men ringer meg. Forklaringen er ikke sjokkerende – jeg har hørt historien før. Vår tredjeforfatter er min kollegas sjef. Og sjefen
har insistert på medforfatterskap.
Min høye hest
Min kollega har ikke som meg en trygg inntekts­ givende akademiske stilling. Hen er fanget i et system med «null­timers­kontrakter». Hvorvidt man i det hele tatt får lønn, avhenger av tildelte undervisningstimer. Som sjefen bestemmer. Søknader om forskningsmidler, samarbeid og publikasjoner – alle skal kvalitetssikres og god­ kjennes av sjefen.
Så jeg ender i en situasjon hvor jeg må tilbake til ungdomsskolens beslutningsstrategi. Lage en liste.
På den ene siden – det er åpenbart at min nye medforfatter ikke har gitt vesentlige bidrag til artikkelen eller prosjektet. NESHs retningslinjer gir et tydelig svar. Jeg påpeker selvsagt dette.
På den andre siden: Min kollega er i en svært sårbar situasjon. Hen ringer. Er fortvilet og opprørt. Ber meg om å ikke ta denne saken videre. Forstår min posisjon, men forklarer så de enorme konsekvensene det kan få. Represalier. Publiseringsnekt. Frafall av inntekt. Lover å jobbe mot systemendring om hen en gang kommer
i posisjon. Og veien dit er bare mulig gjennom internasjonale publikasjoner. Som vår. Ber meg innstendig å ta sjefen med. Skammer seg.
Det er bare grått
Et mantra fra min tid som leder i NESH var at forskningsetikk ikke er svart­hvitt, bare grått. Forskningsetikk er alltid om avveininger, om dilemmaer. Det er vondt. Jeg har et ansvar for forskersikkerheten til min kollega (punkt 13) og internasjonalt samarbeid (punkt 14), men også for forskerfelleskapet og for å fremme fri og uavhengig forskning.
Vi har jobbet lenge med denne publikasjonen.
Jeg skammer meg også – og håper i det stille på en reject.
ÆRLIG TALT
Om å håpe på en «reject»
Dear Professor, you have been listed as a Co-Author of this submission. Please verify your contribution.
FORSKNINGSETIKK | NR. 2 | 2022 25