Page 6 - Forskningsetikk 2-2023

Det vanskelige samtykket
Når forskere skal behandle personopp- lysninger, må de forholde seg til per- sonvernforordningen (GDPR), der samtykke er ett av de prinsippene som gir dem et rettslig grunnlag for å samle inn og lagre slike opplysninger.
I noen tilfeller kan skriftlig samtykke innebære risiko for forskningsdelta- kere. Da kan et alternativt GDPR-prin- sipp være at forskningen er i allmenn- hetens interesse.
Forskere må likevel forholde seg til forskningsetiske retningslinjer som sier at samtykket bør være dokumenter- bart, og at folk skal vite hva de er med på. Retningslinjene åpner imidlertid for at deltakerne kan gi sin aksept på andre måter hvis et dokumenterbart samtykke utgjør en sikkerhetsrisiko.
Kilder: Sikt og Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora, punkt 15
Hvordan informere forskingsdeltakere
Forvaltningsorganet Sikt kom nylig med et forenklet informasjonsskriv som kan hjelpe i samtykkesituasjoner i andre kulturer. Dette og andre tips til hvordan gi god informasjon til forskningsdelta- kere, finner du på Sikts nettsider: https://sikt.no/informasjon-til-deltaka- rane-i-forskingsprosjekt
Dette ses også i tidsskrifter, der mange har vedtatt erklæringen Journal Editor’s Transparency Statement (JETS). Her er utgangspunktet full publisering av rådata.
Dette har ført til en usikkerhet om hvorvidt forskere forventes å lagre data, ifølge forskerne bak boken, og de frykter et økende press.
– For forskere i autoritære miljøer er det umulig å garantere forskningsdelta- kere konfidensialitet hvis dataene lagres, sier Glasius.
Mange ting kan skje, også hacking, påpeker de i boken.
– I tilfeller der autoritære tendenser har blitt forsterket over tid – som Tyrkia – kan dessuten data som ikke utgjorde noen risiko på lagringstidspunktet, bety større risiko hvis de slippes etter en tids embar- go, påpeker Glasius.
Spurte aldri om navn
FAFO-forsker Nerina Weiss har i flere omganger gjort feltarbeid i Tyrkia. Da hun var der første gang for rundt 18 år siden, var hun allerede svært forsiktig. Hun intervjuet folk fra den kurdiske minoriteten. I forkant hadde hun søkt om studentvisum, ikke forskningsvisum, og hun bodde hjemme hos en kurdisk- vennlig borgermester som hjalp henne
å finne kontakter.
Det var absurd å søke etisk tillatelse fra et land som hadde torturert de jeg skulle arbeide med.
Nerina Weiss
– Jeg spurte aldri om navn på dem jeg intervjuet. Jeg ville ikke vite hva de het, for jeg ville ikke risikere at jeg noterte det, eller at jeg måtte lyve.
Alle forskningsdeltakere ble informert om prosjektet: om tema, hvorfor hun ville snakke med dem, og at det var frivillig å snakke med henne. De fikk også vite hvor de kunne finne henne.
Men hun innhentet bare muntlig samtykke, ikke skriftlig. Det deler hun med mange i sitt felt.
– Dette er en kontekst der folk blir tvunget til å underskrive falske tilståelser – ofte signerer du et tomt ark, og så
skrives tilståelsen etterpå. Mange skjønner ikke tyrkisk, og mange er analfabeter. Det ville vært helt uetisk å be dem signere, også fordi jeg måtte kjøre flere timer til flyplassen med papirene i etterkant. Det innebar en risiko for å bli tatt.
Ville ikke søke godkjenning
Hun opplevde at tre forskerkollegaer i samme område ble sendt hjem. Selv fikk hun være der til feltarbeidet var over. Hun dro også tilbake noen år senere. Denne gangen var hun en periode redd for at forskningsprosjektet ikke skulle la seg gjennomføre.
Den europeiske finansieringskilden krevde nemlig at prosjektet skulle god- kjennes av både danske og tyrkiske myn- digheter. Hun skulle forske på overlevere etter tortur i Tyrkia, og forskningen skulle skje i begge land.
– For meg ble en slik godkjenning umulig. Det var absurd å søke etisk tillatelse fra et land som hadde torturert de jeg skulle arbeide med.
Hun ville sette både seg selv og forsk- ningsdeltakere i fare hvis hun søkte. Det tok et halvt år med forhandlinger før det endte med at Weiss fikk søke godkjenning bare i Danmark.
– Det å skulle være etisk betydde at jeg måtte bryte med de etiske retningslinjene. Men jeg erfarte at det finnes en fleksibili- tet i systemet, selv om ting tok tid.
Den største utfordringen
Marlies Glasius påpeker at godt designede forskningsetiske retningslinjer er helt nødvendige, fordi de tvinger forskere til å tenke gjennom hva de gjør.
– Men vi må unngå at forskningsetik- ken blir byråkratiske bokser vi skal krysse av i. Her trengs det et innslag av mennes- kelighet, mener Glasius.
Hun har selv hatt lignende erfaringer som Weiss med finansieringskilder i Europa. Det har sett mørkt ut på papiret, men latt seg løse på grunn av en forståel- sesfull saksbehandler. Hun peker likevel på denne typen utfordringer som de største forskere i autoritære miljøer står overfor.
– Etiske godkjenningsprosedyrer blir stadig vanligere ved europeiske universi- teter, men noen ganger har de et one size fits all-preg og kan hindre, snarere enn hjelpe, forskere i autoritære sammenhen- ger.
6 FORSKNINGSETIKK | NR. 2 | 2023