Page 10 - Forskningsetikk 3-2021

– Man skal kritisere det som er kritikk- verdig, men også heie på det som fungerer. Min opplevelse var at forståelsen for betydningen av bred forskningsformidling var mye større da jeg kom tilbake. Det kan skyldes mange ting, men endringer i personsammensetning var nok et viktig bidrag. Jussen har siden før årtusenskiftet vært i en rivende utvikling. Slikt skaper også motstand, og den kan være viktig. Mitt inntrykk var likevel at gamle fag- hegemoner ikke kunne dominere samta- len lenger. Noen hadde også gått av med pensjon.
Det er ikke lett å endre kulturer, men enkle grep kan være effektive. Ved Senter for menneskerettigheter så Kierulf et illustrerende eksempel på hvordan institu- sjoner kan fremme formidling i media.
– På den ene siden av korridoren henger en oppslagstavle med nye vitenskapelige publikasjoner fra senterets forskere. På den andre siden henger en oppslagstavle med mediebidragene deres. Det er en veldig enkel måte å synliggjøre at både vitenskapelig publisering og annen formidling er viktig.
– Vi er alle følelsesmennesker
Institusjoner har et viktig ansvar for å berede grunnen for offentlig debatt om
forskning, men det har også enkeltforske- re. I Khrono har Kierulf tatt til orde for mer innestemme og nyanser for å sikre et godt offentlig ordskifte. Hun har selv opplevd ubehaget da hun som akademi- kerspire fikk sine første forsøk på offent- lige fagsynspunkter latterliggjort av etablerte professorer.
Det er ganske kult at demokratiet vårt anser dette med et åpent og opplyst ordskifte som så viktig at det ligger i Grunnloven.
– Jeg tror jeg håndterte det rimelig godt der og da. Men jeg ville nok vært litt mindre polemisk i svaret i dag. Når folk argumenterer med hersketeknikker, er det lett å ta dem på det.
Men Kierulf anbefaler en annen strategi.
– Generelt mener jeg at jo mer man fokuserer på fag og ikke lar seg vippe av pinnen av tullete urimeligheter, jo bedre blir debatten. Samtidig er det jo slik at selv om vi, og særlig akademikere, tror vi er rasjonelle hele tiden, er vi alle følelses- mennesker.
Ubehaget ved å møte krasse motstem- mer eller latterliggjøring vil alltid være der, sier Kierulf, men i dag er hun tryg- gere, mer faglig etablert og trent på å være i offentlig debatt.
– Det er ikke farlig, du brekker ingenting.
Må prøve å forstå mediene
Hun mener nettopp det med trening og medieforståelse er viktig for forskere.
– Skal du ha gode tverrfaglige prosjek- ter, må du sette deg inn i hvordan det andre faget fungerer, vitenskapsteorien, metodene og målet. På samme måte må alle akademikere lære hvordan den fjerde statsmakt virker, og hvorfor den virker slik. Hvis vi ikke skjønner det, kommer vi til å bli sittende inne på fakultetene våre og humre bittert over teite journalister. Offentligheten er en jungel, det kommer den til å fortsette å være, og vi må forholde oss til det.
Kunnskap er også nøkkelen til å mestre sosiale medier, mener Kierulf. Da Institutt for samfunnsforskning (ISF) undersøkte forskeres villighet til å formidle funn, fant
de at særlig bidrag i sosiale medier var ansett som krevende. Kierulf oppfordrer forskere til å sette seg inn i de ulike kanalene.
– Facebook kan være et sted for gode debatter hvis du skaffer deg et nettverk av folk som er interessert i å diskutere, snarere enn å promotere seg selv eller å «disse» andre. Twitter kan være et hardt sted, men også en utrolig kilde til forskningsnettverk og nyheter innenfor ulike felt, påpeker hun.
Kierulf minner også om at gårsdagens Twitter-storm fort er glemt av alle andre.
– I går leste jeg om spotlight bias, det at vi selv hele tiden tror andre er opptatt av hva vi gjør eller sier. Det stemmer altså ikke. Vi må ikke ta oss selv så høytidelig. De fleste andre er faktisk mer opptatt av seg selv, de også, enn av oss.
«Me too» ble en vekker
Kierulf mener vi alle har et ansvar for å bestrebe oss på saklige tolkninger, ikke bare hva vi føler i møte med andres ytringer. Skulle alle gjøre det, ville vi ikke kunne kommunisere med hverandre, mener Kierulf. Men hun har selv lært av andres følelsesmessige reaksjoner – også på måter som har fått henne til å endre mening.
– Jeg kan bruke et eksempel som jeg sikkert kommer til å få mye tyn for, innleder hun.
– Da «me too»-kampanjen kom, snak- ket jeg med en venninne om den. Vi tenkte først at dette har vi aldri opplevd, hvorfor det? Og spøkefullt: Er vi så lite attraktive? Men etter hvert innså vi at vi har opplevd dette hele livet, vi har bare tenkt at det ikke var så farlig.
Kierulf understreker at hun ikke snak- ker om overgrep eller noe av det mer alvorlige, men om hersketeknikker, maktmisbruk og sexisme.
– Satt på spissen opplevde vi enten disse episodene som et kompliment, eller, hvis de ble ubehagelige, ba vi vedkom- mende om å skjerpe seg. Eller bare forlot dem. Disse erfaringene ga oss en interes- sant samtale. Er kampanjen et spill? Er den overdrevet?
De kom til at deres forundring nok handlet om egen bakgrunn. Eller privile- gier:
– Vi kom til at vi antagelig er oppdratt til å forstå dette, til å bli så robuste at vi ikke opplever slike hendelser som farlige eller truende. Vi måtte gruble mer over det. Når jeg siden gikk inn i historiene
Forskere i offentligheten
Rapporten Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia bygger på en spørreundersøkelse i regi av Institutt for samfunnsforskning (ISF). Under­ søkelsen ble besvart av 1512 forskere som er medlem i Forskerforbundet og har minst 20 prosent forskerstilling.
I rapporten går det frem at rundt 1 av 3 respondenter er redde for å bli oppfattet som en politisk aktør når de deltar i offentligheten som forsker/ fagperson.
Undersøkelsen viser også at forskere er minst villige til å formidle forsknings­ resultater som kan oppfattes som krenkende for personer eller grupper. Bare 4 prosent er «svært villige» til å formidle slike funn i nyhetsmediene, enda færre i sosiale medier.
Kilde: Forskerne og offentligheten – om ytrings­ frihet i akademia, Mangset et al., utgitt av Fritt ord, 2021
10 FORSKNINGSETIKK | NR. 3 | 2021