Page 15 - Forskningsetikk 3-2023

Slaattelid understreker at alle forskere har et selvstendig ansvar for å gjøre en etisk vurdering av eget arbeid, men også tenke gjennom hvordan forskningen kan bli brukt av andre.
– I Norge er det NENTs retningslinjer som er mest radikale i å spesifisere fors­ keres ansvar for å vurdere dette, sier han.
De slår fast at forskningen har et selvstendig ansvar for egen rolle i sam­ funnsutviklingen. Forskerne har selvsten­ dig ansvar for at forskningen direkte eller indirekte skal komme samfunnet til gode, og for å minimere risiko.
Der forskningen kan misbrukes til
å svekke individenes selvbestemmelse, menneskeverd og demokratiske rettighet­ er, skal forskerne gjør det de kan for å hindre dette, og for å ikke bli delaktige
i slik misbruk.
– Dette gjelder grunnforskning så vel som anvendt forskning og teknologi­ utvikling, sier Slaattelid.
– Syting og sutring
Den første mottakelsen av denne typen etiske retningslinjer i Norge var ganske negativ, husker professor emeritus Fjelland, som satt i NENT fra opprettelsen i 1991 og frem til 1999.
– Flere mente det var å kreve for mye at man skulle ha ansvar for å vurdere de samfunnsmessige implikasjonene. Det ble mye syting og sutring, og enkelte oppfattet det som tull, sier han.
Fjelland peker på at forskere blir mer og mer spesialiserte. Da er det lett å gjemme seg bak at man bare jobber med en liten bit, og kanskje stille seg uforstående til hvordan man skal kunne ha oversikt nok til å vurdere helheten.
– Veien er lang fra å opprette en etisk komité og lage etiske retningslinjer til at dette gjennomsyrer forskningsmiljøene, sier Fjelland.
Når det gjelder kunstig intelligens spesielt, publiserte NENT i 2019 en egen
betenkning som går i dybden på hvordan forskningens samfunnsansvar bør forstås.
Mangler insentiver
De forskningsetiske retningslinjene er altså på plass, og det finnes store mengder RRI­forsking som viser hvordan etikken kan anvendes i praksis. Fjelland er likevel ikke så sikker på om utviklingen er kommet så mye lenger i dag enn da han var student på 60­ og 70­tallet.
– Spørsmålet er hvordan vi kommer fra prinsippene, som det ikke koster så mye å si seg enig i, til hva vi skal gjøre i det praktiske.
Kaiser sier noe av det samme.
– Fortsatt blir etikken ofte et fikenblad. Man vil gjerne krysse den av på huskelista og få et stempel som viser at man er etisk ansvarlig.
De genuine og åpne etiske diskusjonene er fremdeles vanskelige å få til, blant annet fordi insentivene mangler, mener han.
– Det er en skandale at forskersamfun­ net er så tause som vi er om den lille andelen av forskningen som har mulige farlige konsekvenser. Se for eksempel på den norske utredningen av dyphavsgruve­ drift.
Kaiser tror den offentlige debatten er viktigere enn etiske komitéer ved slike korsveier, og at en større del av forsker­ samfunnet må melde seg på.
FORSKNINGSETIKK | NR. 3 | 2023 15
– Mange forskere savner gode møte- plasser for å diskutere etiske dilemma, sier senterleder Rasmus T. Slaattelid. Foto: Caroline Barata-Slaattelid
Illustrasjon: Shutterstock