Page 22 - Hjerne Det! 01/2026

MORS HISTORIE
Da livet brått fikk en ny retning
I EVELYN KLEPPE-DANBY OG MARIANNE KLEPPE J
Mor var varm, raus og viste en enorm omsorgsevne for
alle rundt seg. Hun var vårt samlingspunkt og anker.
Mor hadde gått og klaget over
en hodeverk i over to uker.
En type hodeverk som var
helt uutholdelig, som gjorde at hun
oppsøkte fastlegen, legevakten og
øyelege, som alle mente på at det var
influensa, da hun også hadde en høy
feber som ikke gav seg. Hun hadde
også nevnt at hun hadde slitt med å
spille piano og at det bare ble tull når
hun skrev meldinger på telefonen.
Hun hadde også merket at hun gråt
mye og for lite og ingenting. På en dag
hun hadde tumlet litt hjemme og ikke
klart å ringe, valgte hun å kjøre en tur,
hvor hun endte opp med å kjøre på en
midtrabatt og først da en av barna ble
med til legevakten ble hun tatt på alvor.
Her fant de at den venstre siden ikke
ble registrert i hjernen og at det var
behov for mer undersøkelse. Da vi
ble tilkalt av mor, midnatt samme
dag, visste vi alle at det var alvorlig.
De hadde funnet to store svulster i
hjernen. De kunne enda ikke si hva
slags svulster det var snakk om, men at
det var alvorlig og at de krysset hjerne.
halvdelene. Mor var rolig og aksepte-
rende fra begynnelsen, men hun var
tydelig på at vi alle var i en krise.
Selv da hun fikk diagnosen glio-
blastom grad 4, sa hun, hvorfor skulle
det ikke være meg. Hun sa at selv om
det var en dødsdom i seg selv, hadde vi
tid, tid til å være sammen. Hun visste
så altfor godt hva diagnosen innebar,
siden hun hadde jobbet som hjelpe-
pleier i 40 år. Hva som ventet rundt
neste sving, men hun valgte allikevel
å være åpen og optimistisk på å gjøre
det siste av tid igjen til noe positivt.
Ingen kart, ingen kompass
På de få dagene hun hadde vært på
sykehuset hadde hun blitt mer ustødig
og desorientert. Etter at det ble konsta-
tert i Stavanger at det var hjernekreft,
ble neste steg å reise opp til Bergen for
å ta biopsi. På dette tidspunktet var det
ingen som hadde forberedt oss på at en
av svulstene var inoperativ, og at biopsi
var bare for å se hvilken type behand-
ling som kunne hjelpe å bremse det
som virket til å være en aggressiv
hjernekreft. Her ble det nevnt i en
bisetning at dette bare var for å ta
biopsi, ikke operere som de hadde
nevnt tidligere. Det ble nevnt at vi ikke
burde google diagnosen og at det var
for tidlig å snakke om prognoser.
Mor ble sendt med rutefly opp til
Bergen, hvor hun falt to ganger og
kom frem til Bergen og var helt sliten
i forkant av innskrivning. Når vi kom
opp til Bergen, på avdelingen, var
synet som møtte oss noe vi ikke var
forberedt på. Vi fant mor sittende
i gangen, i en rullestol, og gråt.
Hun fortalte at hun hadde smerter
22
HJERNE DET : 1/2026