Page 23 - Hjerne Det! 01/2026

i hele kroppen etter fallene på flyet og
hun hadde ikke blitt tatt godt i mot
på avdelingen. Hun følte seg etterlatt
til seg selv. Vi måtte følge henne på
toalettet, som hun slet med å gå til.
Ingen av de ansatte spurte om å hjelpe.
En av oss spurte om seng flere ganger,
hvor hun ble sittende i den rullestolen
i fem timer før hun fikk seng. Hun seg
om på en av toalettbesøkene og endte
opp med å måtte tisse på bekken
resten av tiden på Haukeland.
Etter en stund hadde vi innkomst-
samtale hvor vi fikk gjennomgang av
MR bilde av mors hode. Først da fikk vi
et inntrykk av hvor alvorlig det faktisk
var. Under disse undersøkelsene ble det
mer fremtredende at hun slet med den
venstre siden av kroppen. Det var en
forverring som skjedde over natten.
Vi hadde så et møte med kirurgen
før operasjonen, men på intet tids-
punkt ble det nevnt hva vi kunne
forvente etter inngrepet. Og når vi ble
spurt om vi hadde noen spørsmål var
det vanskelig å forstille seg hva vi
skulle spørre om. Det ble nevnt at
hun kunne bli litt verre etterpå, men
ingen nevnte at hun ville slite med å
spise, gå, snakke eller få hypertensjon.
Mor hadde ikke lyst til å gjøre et
inngrep som kunne gjøre at personlig-
heten hennes kunne bli forandret.
Livskvalitet var viktig. Hun ville ha
informasjonen selv, hun ønsket ikke
å bli skånet.
Ingenting kunne forberede oss på
hva som ventet oss når vi møtte mor
etter operasjonen. Hun ble lagt på
observasjonspost, på et firemannsrom,
fordi det ikke var ledig enerom. I løpet
av den uken hun låg på Haukeland
fikk hun ikke den nødvendige helse-
hjelpen hun trengte. Hun ble ikke gitt
mat, ble ikke stelt.
Hun var desorientert i forbindelse
med tid, dato eller natt/dag grunnet
at hun ikke hadde tilgang til dagslys,
klokke eller kalender. Noe vi fant ut
i etterkant hindret hennes tilheling.
Hun fikk ikke mat med unntak av når
vi var der. I utgangspunktet fikk vi
bare være der når det var visittid,
tre timer i løpet av døgnet, men vi var
der utover dette da vi så at hun ikke
fikk den hjelpen hun trengte. Hun fikk
ikke medisiner som blodfortynnende,
før vi som pårørende påpekte at det
er standard når hun var så immobil.
De hadde ikke rullestol på avdelingen,
så det tok to dager før de klarte å
ordne det slik at hun kunne sitte opp.
Hun var redd og alene og fikk ingen
trygging hvor hun lå. Medisinene hun
fikk gjorde også at hun ikke fikk sove
og hun ble gitt morfin uten å kunne
samtykke skikkelig.
Som pårørende måtte vi også
pushe på for å få henne overført så
fort som mulig til Stavanger, og det
i ambulansefly, for å kunne bedre
hjelpe henne. I Stavanger kunne vi i
iallfall være der store deler av døgnet,
slik at vi kunne bistå om det var noe.
Når hun kom tilbake til Stavanger
sa nevrokirurgen i Bergen at han
anbefalte stråling umiddelbart når
mor kom tilbake til SUS. Noe som
ble blankt avslått ved SUS før svar på
biopsi forelå. De mente at det trengte
tre uker med tilheling av operasjonssår
før de kunne sette i gang stråleproto-
koll. Da vi adresserte dette ble vi møtt
med et blankt nei, og at vi måtte være
HJERNE DET " 1/2026 23
23 23