Page 5 - Hjerne Det! 3-2023

nc
nytt å fortelle om til et medlemsblad til pasienter og pårørende med hjernekreft, egentlig.
Frisk, men med en diagnose
Men jeg husker jeg våknet opp på dag to etter epilepsianfallet og følte meg helt pigg. Man skulle tro at når man får beskjed om at man har en farlig hjernesvulst at man i det minste skulle føle seg fysisk påvirket av det.
At man faktisk skulle føle seg syk. Men kroppen og følelsen min var den samme som før. Den skituren jeg gikk glipp av kunne jeg fortsatt ha gjen- nomført. Det var faktisk bare selve beskjeden om kreft og hjernesvulst som var forskjellen på hvordan jeg følte meg før og etter epilepsianfallet. Skal jeg føle meg som en kreftpasient med en uhelbredelig prognose, eller skal jeg velge å føle meg frisk? Den følelsen jeg hadde på sjukehuset av at jeg fortsatt følte meg frisk, på tross av alt, ble og er fortsatt en viktig rette- snor for hvordan jeg håndterer det faktum at jeg har hjernekreft.
Oppe i alt har jeg vært heldig. Svulsten min kunne opereres ut og
jeg har hatt muligheten til å komme tilbake i jobb og leve livet akkurat som før. Ikke alle i en tilsvarende situasjon kommer ut av behandling på den måten, dessverre. Som en av kreftlege- ne mine sa til meg: «Når du er ferdig med behandling kan du mest sann- synlig føle deg frisk, men med en sykdom». Og det gjør jeg. Det prøver jeg å minne meg selv på så ofte jeg kan. For det å ha blitt sjuk har gjort noe med meg. Ikke på den måten at jeg noen gang kommer til å hoppe i fallskjerm eller bli astronaut, men på den måten at jeg har blitt mer bevist på at livet skjer her og nå. Jeg vil ikke bare ha kvalitetstiden jeg får, men jeg vil ha all tiden jeg kan få. Derfor har jeg bestemt meg for å prøve å sette
like mye pris på tiden jeg bruker på
å trøste min gråtende baby, som jeg setter pris på ølen jeg får servert
på verandaen etter en lang skitur i påskesola. Det er ikke alltid like lett, men det er noe jeg prøver å strekke meg mot.
For å gjennomføre strålebehandlin- gen ble jeg sendt til Uppsala i Sverige.
Årsaken til det var at jeg bestemte meg for å si «ja» til å være med i PRO-GLIO-studien, som forsker
på bruken av protonstråling sammen- lignet med tradisjonell fotonstråling. Ettersom det ikke enda har kommet et protonstrålesenter i Norge, ble
jeg derfor sendt til «söta bror» for behandling. Da jeg fikk beskjed om sykdommen følte jeg at jeg var den eneste i verden som hadde hjerne- kreft. I løpet av mine sju uker i Uppsala fikk jeg derimot kontakt med mange pasienter som var i tilsvarende situasjon som meg. Og selv om det er trist å høre om personer med hjerne- kreft, var det allikevel deilig å kunne møte noen som var i samme situasjon. Følelsen jeg satt igjen med etter å ha vært i Sverige var at det er langt flere som har hjernekreft enn trodde.
Og når utviklingen av behandlingen
har stått stille i såpass lang tid kjente
jeg på at det var særdeles viktig å
støtte opp om forskningen på hjerne- ' svulster. Tanken om å bruke meg selv
HJERNE DET " 3/2023 5
BE HA
NDLI GN
a