Page 4 - Hjerne Det! 3-2023

På to hjul fra sykeseng til Mont Bla
I GJERMUND KVÅLE JORDHEIM J
31 år, jobb, samboer, ingen helserelaterte plager
og glad i turer i skog og mark. Tidligere erfaring med sykehuset: Et kutt i kneet etter en rulleskivelt og et kutt i hodet etter dårlig montering av en skapdør.
Det er ikke det at jeg nødvendig- vis danset gjennom mine første 31 år her på kloden, men sam-
tidig var det ikke så veldig mye nega- tivt å sette fingeren på. Det var heller ikke slik at jeg aldri trodde jeg faktisk kom til å dø en dag, om noen hadde stilt meg det spørsmålet, men at følelsen av en slags udødelighet var til stede kan jeg ikke benekte.
5. februar 2022 våknet jeg opp på hytta. Skiføret hadde vært så som så den vinteren, men denne helga var
jeg veldig klar for endelig å få meg en skikkelig langtur i marka sammen med samboeren min. I noen deilige minusgrader og solskinn tok jeg en tur ut i boden og smurte skiene med blå extra, før jeg satt meg i bilen på vei ut på ski. Etter 6–700 meter kjøring kjente jeg at jeg begynte å surre litt med språket. Samboeren min stilte noen spørsmål som jeg ikke klarte å svare på. Istedenfor svarte jeg på en måte som ikke ga mening for hverken meg selv eller henne. Dette er det siste jeg husker fra bilturen.
Men selv om jeg ikke husker mer, fortsatte jeg å kjøre videre i ca. én kilometer til, før samboeren min ba meg stoppe bilen. Hun var nok litt oppgitt over meg og synes jeg burde ta meg sammen å slutte med all tullpra- ten. I det jeg stoppet bilen fikk jeg et epilepsianfall, med klassisk risting og snøvling. Samboeren og foreldrene
mine, som kjørte i bilen bak, fikk meg ut av bilen og ringer nødnummeret. 30 minutter senere våknet jeg opp, liggende på ryggen midt i veibanen med en ambulansearbeider stående over meg. Jeg reiser meg opp og ble støttet og geleidet bort i ambulansen og videre kjørt på sykehuset. Der ble jeg sendt rett inn til en CT-undersø- kelse. Etter litt venting på sjukehuset fikk jeg beskjed om at bildene viste det som mest sannsynlig var en ganske stor hjernetumor. Pang! Dagen som egentlig skulle bestå av
en etterlengtet skitur, ble istedenfor dagen hvor jeg fikk påvist en uhelbre- delig og alvorlig sykdom. Følelsen av udødelighet fikk seg en rimelig smekk.
Dette var starten på det som viste seg å være et oligodendrogliom, en type ondartet hjernesvulst, som i løpet av det neste året måtte behandles med operasjon, stråling og en god dose med cellegift. Sjokket av å bli diagnos- tisert med hjernekreft var naturlig nok stort, men samtidig nesten for stort til å i det hele tatt klare å ta det innover seg.
Klassisk behandligsforløp
Nå har jeg mulighet til å skrive om behandlingsforløpet mitt, en type behandlingsforløp som det for øvrig har vært svært liten utvikling på siden 90-tallet. Det er ikke det at det ikke
forskes på hjernekreft, men det er bare så himla vanskelig å finne behandling som kan ta hjernekreft, samtidig som man ikke ødelegger de friske hjernecellene. Så medikamente- ne og behandlingen som ble brukt for 30 år siden er fortsatt det som gjelder i dag. Men behandlingsforløpet mitt var helt klassisk: Operasjon, strålebe- handling og cellegiftkur. Ikke så mye
4 HJERNE DET : 3/2023