Page 12 - Forskningsetikk 1-2023

Ulik samtykkepraksis kan gi bias
En ny studie viser at forskning på kritisk syke eldre kan være upålitelig på grunn av ulik praksis ved innhenting av samtykke.
Både antallet og andelen eldre vil øke betraktelig i framtida. Fram til 2060 er det sannsynlig at gruppen med
personer over 80 år nesten vil tredobles
i Norge, ifølge tall fra SSB. Mange av disse kommer til å bli akutt syke. Hvem av dem skal eller bør få intensivbehandling?
Det er et svært viktig spørsmål både med tanke på pasientenes ve og vel og prioritering av knappe ressurser i helse- vesenet, mener Hans Kristian Flaatten. Han er professor emeritus ved Universite- tet i Bergen og lege ved intensivavdelingen på Haukeland universitetssjukehus.
– Å vite hvordan det går med dem som er kritisk syke, er viktig for oss som må ta avgjørelser om hvordan ressursene skal prioriteres, forklarer han.
På pasientnivå er noe av det viktigste å unngå unødig og meningsløs behandling. Intensivbehandling anses som noe av det tøffeste man kan gå gjennom på et sykehus.
– Intensivbehandling fører til mye sorg og smerte, både blant pasienter og på- rørende, understreker Flaatten.
Samtykkekrav spiller inn
Hvor friske pasientene er, eller motsatt: hvor mange som har dødd en viss tid etter behandlingen, blir avgjørende spørsmål
i en slik sammenheng.
Nå har Flaatten og kollegene i et euro- peisk samarbeidsprosjekt avdekket noe som kan svekke verdien til mye av kunn- skapen om eldre intensivpasienter: Ulik
TEKST ELIN FUGELSNES
tilnærming til samtykke ser ut til å ha en tydelig innvirkning på resultatene i ulike studier.
I en del observasjonsstudier ber forskere om samtykke fra de syke eller deres pårø- rende allerede ved innleggelse. I andre studier inkluderer forskerne automatisk alle intensivpasienter som legges inn, for så å spørre om samtykke fra de som overlever.
– Vi ble veldig overrasket da vi fant ut at dette hadde en utrolig stor, selvstendig effekt på det rapporterte utfallet av inten- sivbehandlingen, sier Flaatten.
Intensivbehandling fører til mye sorg og smerte, både blant pasienter og pårørende.
Hans Kristian Flaatten
Ekskluderer de sykeste
I VIP-studien, Very old Intensive care Patients, sammenligner Flaatten og kollegene intensivbehandling av skrøpe- lige eldre i 22 europeiske land. De la merke til store forskjeller mellom landene når det kom til dødelighet blant pasientene
30 dager etter utskrivelse.
Alle pasientene var over 80 år gamle, og andelen kvinner og menn var mer eller mindre lik i alle land. For forskerne var det i utgangspunktet uforklarlig at det skulle ende så forskjellig.
Så slo det dem at samtykkepraksis kunne være den røde tråden de lette etter.
Sju av landene, deriblant Norge, tillot såkalt deferred consent, eller «utsatt samtykke» på norsk. Det vil si at alle pasienter inkluderes automatisk, men må samtykke eller kan trekke seg fra studien så raskt de er friske nok til det. Data fra pasienter som dør, forblir i studien.
Dobbelt så mange, 15 av landene, krevde en form for aktivt samtykke ved innleggelse, enten fra pasienten selv eller pårørende. Pasienter som ikke hadde samtykket, ble ikke tatt med.
Resultatet forskerne satt igjen med etter at alle andre relevante variabler var vur- dert, bekreftet antagelsen deres: I gruppen med utsatt samtykke overlevde 66 prosent av pasientene. I den andre gruppen overlevde 78 prosent.
Det er ikke så vanskelig å forklare hvorfor dette skjer, mener Flaatten:
– Hvis man krever samtykke fra alle, ekskluderer man ofte de sykeste, og dermed dem som har størst risiko for
å dø. Bevisstløse pasienter kan ikke samtykke. Pårørende er også ofte i sjokk og orker ikke å ta stilling til informasjons- skriv eller deltagelse i en studie.
12 FORSKNINGSETIKK | NR. 1 | 2023