Page 14 - Forskningsetikk 1-2023

Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Når varselklokkene ringer
En sak om en avmagret gutt i Bergen har satt søkelys på plikten vi alle har til å varsle og si fra. Forskere vet for lite om sitt ansvar, mener professor i religion og etikk Kjartan Leer-Salvesen.
Ijanuar i fjor ble en tenåringsgutt lagt inn på sykehus i Bergen, avmagret og med hullete klær som var for små.
I mer enn et år hadde naboer gjentatte ganger varslet barnevernet om sin bekym- ring for forholdene gutten og søsknene levde under, uten at noen grep inn.
«Dette er en hyllest til de som gjorde noe riktig – naboene. For når alt går galt, og de som skulle passet på ikke gjør det likevel, da er vi avhengige av noen utenfor. Noen som ser oss og passer på.»
Det skrev Ingrid Løining Ørum, jurist, sosionom og stipendiat ved Politihøgskolen /
TEKST ELIN FUGELSNES
Universitetet i Oslo, i en kronikk i Aften- posten 8. januar. For til slutt reagerte barnevernet, politiet ble koblet inn, og moren er nå siktet for grov mishandling i nære relasjoner.
I kronikken peker Løining Ørum på avvergeplikten. Den innebærer blant annet at vi må gjøre noe hvis det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at et barn opplever mishandling hjemme.
Dette er et ansvar alle mennesker har ifølge straffeloven paragraf 196 (se fakta- boks). Og det kan være særlig aktuelt for en del forskere.
Store konsekvenser
– Forskere som jobber med barn, unge, familier og utsatte grupper, må være klar over at avvergeplikten kan oppstå. Det er en tematikk det er viktig å tenke gjennom både når man designer et prosjekt, og
når man samler inn data, understreker Kjartan Leer-Salvesen.
Han er professor i religion og etikk ved Høgskulen i Volda og har skrevet doktor- avhandlingen På tilliten løs? En studie av læreres og presters skjønnsutøvelse i spen- ningen mellom taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt. Han er også ansvarlig for
14 FORSKNINGSETIKK | NR. 1 | 2023