Page 15 - Forskningsetikk 2-2022

Far og sønn Paul og Tarjei Leer-Salvesen har skrevet bok om forskeres og journalisters søken etter sannhet. Her er de samlet i Bergen Media City. Foto: Elin Fugelsnes
til de samme samtykkekravene som forskere må, hevder Tarjei.
«Vi skal søke å avdekke ukjente sam­ menhenger, også ubehagelige sannheter. Vi skal stille spørsmål maktutøvere helst ikke vil høre, og langt mindre ønsker å svare på. Et krav om samtykke fra disse ville være ensbetydende med å velge bort den kritiske undersøkende journalistikken og dens samfunnsoppdrag», skriver han i boka.
Pågåenhet og frekkhet
Forskere har ikke en slik vaktbikkje­funk­ sjon. Paul etterlyser likevel forskning som nærmer seg gravejournalistikken på dette området.
– Jeg ønsker meg mer maktkritisk forskning, på politiske miljø, hva som skjer i departementene, i alle de mektige institusjonene, og ikke minst hva som skjer i kommunikasjonsbyråene, sier han.
Pauls erfaring er at forskere jevnt over er mer servile i sitt forhold til makter og myndigheter enn det journalistene er.
«Jeg tror vi kan lære litt av gravejourna­ listenes pågåenhet og frekkhet i maktens korridorer, og ikke så raskt rygge ut når sjefene nekter innsyn eller samtykke til
å besvare kritiske spørsmål», skriver han i boka.
I gravejournalistikken er «innsyn» et magisk ord. Ifølge offentleglova er hoved­ regelen at alle har krav på innsyn i offent­ lige saksdokumenter, for eksempel bilder, lydfiler og datasett. Det finnes unntak, men innsyn blir som hovedregel innvilget i Norge, understreker Tarjei.
Han mener dette byr på svært store muligheter for en nysgjerrig journalist eller forsker. Pauls erfaring er at innsyns­ rett er noe de færreste forskere sysler med.
– Den eneste gruppen hos oss som er rasende dyktig på dette, er historikere. Sosiologer, psykologer, barnevernsforske­ re og vi i humaniora ber om innsyn i altfor liten grad.
Innsyn kan slå ut intervju
Tarjei forteller om en sak der en kollega i Fædrelandsvennen undersøkte hvor mange sykepleiere som jobbet deltid
i kommunehelsetjenesten i Agder.
– Likestillings­ og arbeidslivsforskere
i vår landsdel har jobbet godt med caseintervjuer og med å beskrive utvikling i statistikken knyttet til heltids­ versus deltidsarbeid. Men det finnes også noen datasett som kan bringe forståelsen videre, sier han.
Hvert år sender kommunene en struk­ turert datafil til KS, der alle ansatte i kommunen er ført opp med navn. Det står hvor mye de tjener, hva slags jobb de har, og stillingsprosenten. Denne filen fikk Tarjeis kollega innsyn i.
– Da kan man stille spørsmål man ikke kan ut fra statistikk, og komme tettere på
det det egentlig dreier seg om. Man kan koble dataene og for eksempel finne alle sykepleiere som har flere stillingsforhold i samme kommune, eller til og med pend­ ler mellom små jobber i ulike kommuner for å prøve å forsørge familien sin.
En slik tilnærming kan være aktuell for forskere også, mener Tarjei. Men den innebærer behandling av persondata for et stort antall mennesker.
– Der er journalistikken friere. Da blir spørsmålet: Hvor skal grensen gå for forskere? Er det riktig å mene at for eksempel innsyn i personlige lønnsdata er «no go­zone» uten å ha samtykke fra hver enkelt? spør Tarjei.
Vi møter spørsmålet med et motspørs­ mål: For kan det også hende at journalis­ ter tar seg friheter? Eller at bevisstheten om behandling av personopplysninger er for lav?
– Det kan tenkes at bevisstheten er for lav hos enkelte. Journalister skal behandle sensitive personopplysninger med respekt og gode rutiner, understreker Tarjei.
FORSKNINGSETIKK | NR. 2 | 2022 15