Page 16 - Forskningsetikk 2-2024

Utfordrer fysiske intervjuers gullposisjon
Resultatet blir ikke automatisk best om forskere snakker med deltagere ansikt til ansikt. Telefon- og videointervjuer har ufortjent dårlig rykte, mener to sosiologer.
Etter pandemien har en del forskere blitt langt mer åpne for å ta i bruk det vi kaller medierte intervjufor­
mer. Men det er fortsatt veldig vanlig å tenke at det er en form for kompromiss. At det er greit, men ikke det beste, forkla­ rer Lars E. F. Johannessen, som er første­ amanuensis ved Senter for profesjons­ forskning ved OsloMet.
En slik innstilling hadde han selv også inntil for noen år siden. I 2018 satte Johannessen i gang et prosjekt om erfa­ ringer med AV1, en kommunikasjons­ robot for langtidssyke barn som må være lenge borte fra skolen.
– Vi kom på tanken at vi kanskje skulle bruke telefonintervjuer for å få et raskt overblikk over alle som var involvert. Vi tenkte åpenbart på det som en annen­ rangs metode og så ikke for oss at det skulle være noe som kunne bære hele prosjektet.
I kvalitativ intervjuforskning blir nem­ lig ansikt­til­ansikt­intervjuer betraktet som gullstandarden, altså den beste meto­ den. Argumentene er mange, blant annet at det er lettere å oppnå dyp kontakt raskt når man møtes ansikt til ansikt, at sam­ talen flyter bedre og svarene blir mer utfyllende.
– Men jeg ble overrasket over hvor god kontakt jeg fikk med folk på telefon, for­ teller Johannessen.
TEKST OG FOTO ELIN FUGELSNES
Metodefordommer
På samme kontor satt Erik Børve Rasmus­ sen, som nå er førsteamanuensis ved Insti­ tutt for sosialfag, OsloMet. Han ble over­ rumplet av ivrige kommuneansatte da han skulle forske på utvikling av velferdstek­ nologi.
– Når jeg tok kontakt for å spørre om vi kunne ta et intervju, kom responsen ofte i form av en kalenderinvitasjon til et Teams­møte. Dette var før pandemien, og jeg hadde jo aldri brukt Teams eller Zoom, forteller Rasmussen.
Han valgte å gi det en sjanse.
Johannessen og Rasmussen regnet med at de kom til å «få litt pepper» for meto­ den når framtidige artikler skulle gjen­ nom fagfellevurdering. Hvordan kunne de komme fordommene i forkjøpet? Det skulle bli gnisten til et felles engasjement, som manifesterte seg i et felles kapittel i boka Tett på profesjon, arbeid og politikk som kom ut tidligere i år. (Les omtale
av boka på s. 26–27.
Der argumenterer de to sosiologene for at det er på tide ikke bare å utfordre fysis­ ke intervjuer som den selvsagte vinner, men å rive ned hele seierspallen. For ingen metode eller data er best i seg selv, er deres enkle budskap.
– Forskere må fri seg fra gullstandard­ diskursens åk, hvor en rar prestisjerang avgjør at noen metoder er kulere enn an­
dre. De må heller la seg styre av kreativitet og hvor godt metoden egner seg til det konkrete formålet, fastslår Rasmussen.
Ikke la trikken styre
Forskere som ikke svømmer i tid eller penger, intervjuer vanligvis personer som befinner seg i geografisk nærhet av dem selv, påpeker de to sosiologene. I verste fall kan det bidra til at forskningens bilde av samfunnet blir fordreid fordi viktige perspektiver og erfaringer ikke får inn­ pass.
En åpenbar fordel med medierte inter­ vjuer er at verken forskeren eller infor­ manten trenger å reise noe sted. I stedet for å la et relativt begrenset geografisk område sette begrensningene, kan forsk­ ningsspørsmålet lede vei.
– Forsker vi på velferdstjenester, trenger vi ikke begrense oss til Oslo. Vi kan heller tenke på om det er noen inter­ essante forskjeller mellom små og store sykehus eller små og store NAV­kontorer. I stedet for å la oss styre av hvor vi enkelt kan komme oss med trikken eller t­banen, kan vi gå etter hvem det er inte­ ressant å prate med, sier Johannessen.
Hans erfaring er at medierte intervju­ former også øker sannsynligheten for at informantene vil stille opp. Travle mel­ lomledere med stappfulle jobbkalendere eller småbarnsforeldre i tidsklemma sier
16 FORSKNINGSETIKK | NR. 2 | 2024