Page 9 - Forskningsetikk 2-2024

Etter en intens start er det på tide å lufte hodet. Målet for deltagerne som er samlet på Göteborgs universitet, er å formulere et manifest om akademisk frihet.
er stipendiat ved Max­Planck­Institut i Tyskland.
– Jeg opplevde mye akademisk frihet under min ph.d. Så jeg kommer hit med et veldig optimistisk syn, sier han.
Strekk i laget
Når fredagens presentasjoner og diskusjon er over, virker mange litt slitne, og muli­ gens litt i villrede. Vil dette fungere? Hvordan skal de klare å komme fram til et manifest de alle kan stille seg bak?
Kanskje kan neste punkt på program­ met, en walk and talk i en av Göteborgs grønne parker, få det til å løsne. På vei gjennom byens gater blir det blir raskt et strekk i gruppen. Mens første pulje leder an i hurtig tempo, med parken i sikte, for­ dyper andre puljer seg i frustrasjoner og visjoner og blir hengende etter. Etter litt forvirring finner alle hverandre til slutt igjen ved den avtalte parken. Straks plas­ ker det ned, og walk and talk blir til coffee and talk under tak.
Kaffe blir til middag, og pizza og erfa­ ringer tygges og fordøyes.
Når lørdagen kommer og deltagerne igjen samles, er det som en bokstavelig­ gjøring av en klisje: Samtidig som grå­ været erstattes av sol, letter stemningen i auditoriet.
Nå gjelder det. Selve manifestet skal tre fram. Mads Ejsing har fått oppgaven med å lede gjengen gjennom prosessen.
– Jeg tror at selv om vi er forskjellige, og det er ting vi er uenige om, er det også mer som forbinder oss enn vi tror, starter han.
Hva kan de leve med?
Gjennom en såkalt open space session, med tusj og plakater, skal de drodle, tegne, tenke og diskutere. De skal bli enige om noen overordnede tema, før de igjen setter seg ned og går i gang med selve skrivepro­ sessen. Deretter skal flere dokumenter bli til ett – som til syvende og sist skal mani­ festere seg i et manifest.
Det må gis og tas, og det er umulig at alle skal få med alt de er opptatt av, under­ streker Ejsing.
– Så det handler ikke om hva vi alle kan enes om, men «hva kan jeg leve med?».
Mens noen blir stående og prate, griper andre ivrig fatt i tusjene. To og to setter de seg på gulvet. Oppdraget er å parvis bli enige om ett tema som er så viktig at de vil ha det med i manifestet. Trær og røtter tegnes fram, punkter stilles opp, og streker forbinder ord.
En intens halvtime senere er det tid for første deling og presentasjon. Jobbsikkerhet står det på én av plakatene. Åpne opp universitetene for offentligheten, står det på en annen, mens konkurranse/individualitet preger en tredje.
Her forlater Magasinet Forsknings­ etikks journalist det som kanskje er starten på en revolusjon.
Trøtt og fornøyd
Et døgn senere skal manifestet presenteres på Zoom for onlinedeltagerne. Toft sender først ut en innkalling med feil tidspunkt. «Beklager. Jeg gjorde en feil. (Jeg er trøtt)», oppsummerer hun i den nye inn­ kallingen.
Og hun er kanskje trøtt – men samtidig strålende fornøyd, skal det vise seg. De har klart det. På skjermen lyser The Gothenburg Manifesto: et femsiders ma­ nifest med 15 punkter og en innledning som oppsummerer hvem de er, og hva de vil:
«Vi skriver dette manifestet i ydmykhet. Vi er klar over og takknemlige for det pri­ vilegiet det er å ha muligheten til å arbei­ de med forskning. Med dette privilegiet føler vi et ansvar for å rette oppmerksom­ heten mot forholdene i akademia i dag – først og fremst ut fra en bekymring for samfunnet og tiden vi lever i.»
Toft og hennes medskribenter fastslår at de vil skape en kollektiv bevegelse, som skal utforske nye måter å skape sann akademisk frihet på. I løpet av prosessen har bevegelsen for øvrig skiftet navn til Movement for a Free Academia.
Punktene er plassert under fire hoved­ temaer: frihet og makt; fellesskap og om­ sorg; viten og kommunikasjon; og roller og rettigheter. Som Mads Ejsing antydet før skriveøkten, har ikke alle fått med alt
FORSKNINGSETIKK | NR. 2 | 2024 9