Page 17 - Forskningsetikk 3-2021

Vanskelig tross retningslinjer
Det finnes kjøreregler, for eksempel gir Vancouver-anbefalingene praktiske og etiske retningslinjer innen medisin. Disse benyttes også i andre fagfelt. Også nasjo- nale forskningsetiske retningslinjer tar for seg medforfatterskap.
Men selv om du følger slike anbefalinger, kan du støte på problemer, ifølge Ruyter, som selv har forskningsbakgrunn fra teologi.
Så hvordan kan man skrive artikler i samarbeid mest mulig smertefritt? Vi har spurt disse fire om råd:
• Knut Ruyter, vitenskapsombud ved UiO • Edvard Moser, professor i nevro-
vitenskap ved NTNU
• Heidi Østbø Haugen, professor i
Kina-studier ved UiO og forfatter av «Håndbok i forskningsetikk og data- behandling»
• Marta Bivand Erdal, forskningsdirektør ved Institutt for fredsforskning (PRIO)
«Ofte kan man tenke at man skal løse problemet raskt ved å bruke de som er nærmest, men det er viktigere å gjøre ting riktig enn å gjøre dem raskt.» Heidi Østbø Haugen
Råd 1: Vær tidlig ute. Avklar hvem som skal være medforfattere og på hvilket grunnlag.
Alle de fire i panelet trekker fram dette som svært viktig. Avklaringene må skje tidlig og gjerne skriftlig, understreker Ruyter.
– I dag er det tradisjon for å gjøre skriftlige avtaler om alle mulige økono- miske forhold, men ikke om denne typen ting, sier han.
Han råder forskere til å tenke gjennom hva som gjør at noen kan, og skal, bli forfatter. Her sier Vancouver-anbefalinge- ne blant annet at ingen kan være såkalt æresforfatter. Og har noen bidratt med tilgang til data eller finansiering av forsk- ningen, skal de takkes i en fotnote.
– Vancouver-anbefalingene gir likevel et stort rom for tolkning. De sier for eksempel at man skal ha gitt et substansi- elt bidrag, men hva skal til for at du oppfyller det? For meg betyr det at terske- len er lagt høyt, mens diskusjonen og uenigheten ofte går på hvor lite som skal til for å kalle noe substansielt.
Husk også at medforfatterskap innebæ- rer et ansvar, råder Ruyter.
– Forfattere stiller seg bak riktigheten av forskningen. Det siste kriteriet i Van- couver-anbefalingene understreker dette punktet. Det har vært symptomatisk at når det er oppdaget fusk og fanteri, prøver medforfattere å unndra seg ansvar.
Råd 2: Avklar forfatterrekkefølgen tidlig.
Edvard Moser har ofte vært glad for at de har vært tidlig ute med å avklare forfatter- skap og rekkefølge.
– Da vet alle hva de går til, og prosessen vil tilpasse seg det man har avtalt. Det kan hende ting endrer seg underveis, og da bør man diskutere disse endringene også så tidlig som mulig, slik at forventningene er eksplisitte, sier han.
Alle som er under opplæring på fakultetet, må sette seg inn i Vancouver- anbefalingene. Så snakker forskerne sammen om hvilke prosjekter hver enkelt skal være involvert i. De skiller tydelig mellom førsteforfatterne og de som skal listes som nummer to, tre og fire.
– Hos oss har førsteforfatter ansvaret for å drive prosjektet framover. Denne personen er gjerne under opplæring, enten en stipendiat eller postdoktor, sier Moser.
Lab-leder er sisteforfatter, med ansvar for veiledning og kvalitetssikring. Denne personen er også ofte aktiv i skrivingen. Utover dette listes de eldste og mest erfarne bakfra og de yngste i den fremre delen. Moser poengterer at dette kan være helt annerledes i andre fagfelt.
Ifølge Knut Ruyter finnes det etablerte praksiser for rekkefølge innen enkelte fagområder, som medisin. Det gjelder særlig førsteforfatter og sisteforfatter.
FORSKNINGSETIKK | NR. 3 | 2021 17
Foto: UiO