Page 19 - Forskningsetikk 3-2021

Det samme kan gjøres hvis to personer med ulik kompetanse har bidratt like mye.
Dilemmaer kan også oppstå der det betyr mye for én forfatter å stå først, for eksempel på grunn av ansettelse eller opprykk, og der det ikke betyr noe for den andre, påpeker Marta Bivand Erdal.
– Hva gjør man da, hvis begge har bidratt likt, og hvordan begrunner man det? Kanskje vil den som står først, ta hovedansvaret for revideringen? Men hva om begge står i samme skvis?
Snakk sammen, råder hun. Kanskje er det planlagt flere artikler, og forskerne kan ta hovedansvaret for én hver. Noen ganger kan det hende at man må være enige om å være uenige, men lande en løsning for å komme i havn, legger hun til.
Råd 6: Vær oppmerksom på interesse- konflikter på tvers av fag eller land.
Haugen påpeker at utenlandske forskere ofte har andre konvensjoner og insentiver å forholde seg til. Det samme kan gjelde forskere på andre fagfelt.
– Finansieringsordningene kan for eksempel være ulike på tvers av land. For en norsk forsker kan det være viktig å få studien inn i et nivå 2-tidsskrift, men det er ikke nødvendigvis slik for en forsker i et annet land. Finn ut hva som gir uttel- ling for deg og meg, så kan dere gjøre gode valg for alle, sier hun.
Ifølge Marta Bivand Erdal finnes det også andre mulige dilemmaer, særlig når
Marta Bivand Erdal er forskningsdirektør ved Institutt for fredsforskning (PRIO).
forskere i land i nord samarbeider med forskere i sørlige land.
– Her blir det gjort mye for å anerkjen- ne kompetanse, tid og krefter som kolle- gaer i sør bidrar med, men det er mange snubletråder. For eksempel, må man publisere på engelsk? Hva med ulike kompetansenivå i engelsk? Hva med arbeidstid? Hvordan kan man praktisk få til et artikkelsamarbeid?
Råd 7: Om nødvendig, koble inn en tredje, uavhengig part.
Ifølge Knut Ruyter kan det være lurt å ha en plan på forhånd for hva man gjør om det oppstår konflikter.
– Hvis ikke kan man bruke utrolig mye tid på krangling, sier han.
Heidi Østbø Haugen råder forskere til å hente inn en som kan megle og se ting utenfra.
– Ofte kan man tenke at man skal løse problemet raskt ved å bruke de som er nærmest, men det er viktigere å gjøre ting riktig enn å gjøre dem raskt.
Hun foreslår å kontakte etiske utvalg, vitenskapsombud eller verneombud.
Råd 8: Husk at forfatterskap handler om mer enn en artikkel.
Marta Bivand Erdal påpeker at det i en skriveprosess kan oppstå problemer uten at noen av partene har dårlige intensjoner. For eksempel: Tør stipendiaten å ta den plassen i skriveprosjektet som professoren inviterer til? Klarer professoren å skape et klima for utveksling av ideer og meninger der alle høres?
– Medforfatterskap er en akademisk hverdagspraksis der vi stadig kan meisle på den akademiske kulturen vi ønsker oss. Vil vi ha en kultur med raushet, romslig- het, deling, læring, refleksjon og dialog? I så fall er medforfatterskap en god arena for å gjøre noe helt konkret, mener hun.
Hun understreker at forskerne likevel kan være kritiske og faglig uenige.
– Men vi må bruke innestemme og være respektfulle.
Råd 9: Finn gode løsninger internt.
Edvard Moser mener at grensene og anbefalingene for medforfatterskap ofte er såpass uklare at fagmiljøet må finne ut av ting selv.
I hans egen forskning kan et oppsett i laboratoriet være helt nødvendig for forskningen. Her har de internt landet på en ordning der personen som setter utstyret opp, skal stå på forfatterlisten – men ikke til evig tid. Etter første publisering er utstyret åpent tilgjengelig for alle på laben.
De fleste fag har også etablerte tradisjoner, påpeker han.
– Da er det viktig å innvie unge forskere i kulturen tidlig, for det kan skape mye bitterhet om noen kjenner seg urettferdig behandlet. Å få anerkjennelse for det du har gjort, er jo selve valutaen i forskningen.
Les også om medforfatterskap i Forskningsetisk historie på s. 24.
FORSKNINGSETIKK | NR. 3 | 2021 19
Anbefalinger og retningslinjer om forfatterskap
• Vancouver­anbefalingene stiller krav som de fleste medisinske tidsskrift bruker ved publisering av artikler. De gir også praktiske og etiske retningslinjer for forfattere.
• Anbefalingene brukes innen ulike fagfelt. UiO besluttet nylig å legge dem til grunn for forfatterskap på alle fagområder.
• De inneholder kriterier for hva som berettiger, eller ikke berettiger, til forfatterskap. Samtidig skal ingen utelukkes fra forfatterskap på urettmessig grunnlag, som ved å bli ekskludert fra fullføringen av et vitenskapelig arbeid.
• Medforfatterskap er også et tema i forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi og naturvitenskap og teknologi.
Kilder: «Vancouveranbefalingene» av Johanne Severinsen og Lise Ekern (2017) på forskningsetikk.no; vitenskapsombud Knut Ruyter, UiO